Dra hue ut av rævva!!!


Debatten må opp og frem..

Enkelte må få hodet ut av rævva og få seg litt oksygen… For lufta virker sinnsykt tynn der dem lever. Jeg blir flau og virkelig småuggen av å se hvordan folk behandler andre. Har vi ikke lært bedre?
Hvorfor hater du på andre syke?

La oss se litt på denne saken:

Hva skjer når mennesker med usynlige sykdommer ber om hjelp!???

Jo dem får høre dem tar penger og tid fra de «ordentlige syke».?
Hvor i verden ble det greit å sette prislapp og skala på mennesker man hverken kjenner eller er har som pasient.

Samfunnet er fullt av fordommer, hat og dette blir ikke bedre. Vi ser behovet for hjelp blant folk i alle aldre og med både fysisk/psykisk sykdom øker . Mens hjelpetiltakene minsker. Midlene er ikke der. Ikke nok personell osv osv.
Men trenger vi da virkelig enda mer problemer ?

Hva får et menneske til å fortelle et annet at dem ikke fortjener eller har behov for hjelp?
At du tar livet av andre fordi du f eks ringte ambulanse?
Nå er dette de ekstreme tilfellene men noe vi personlig har erfart.

Når man har vondt eller trenger hjelp blir man i det offentlige oppfordret til å søke hjelp. Men møtes altfor ofte at du ikke er syk nok eller dem ikke ser behovet på nåværende tidspunkt. Terskelen blir da for mange enormt høy føre dem tør søke hjelp igjen. Vi skaper en bølge av usikkerhet og følelsen av å være til bry.
Denne følelsen er ganske vanlig fra før for mennesker med kroniske lidelser og smerter.

Så har vi de som skriker høyt om hjelp selv etter mange avslag. Som snakker åpent om hvordan det er å leve med sykdommer og dermed er det snakkis blant uvitende mennesker som elsker å sette pris og verdi på andre.
Dette deler dem gladelig på forumer eller i kommentarfelt på innlegg hvor mennesker våger å være åpne.

Folk er så stygge. Sjalu og unner ingen noe med mindre dem jobber 8-16 og «bidrar» til samfunnet. Du snylter og syter. Dem kaller det å marinere seg i egen sykdom som
Visstnok er et valg!!

Jeg er glad det er mange med vett og viten som er mer enn ivrige på å vise og endre denne trenden med å shame spesielt usynlig syke!!!
Alle mennesker har verdi og fortjener hjelp når du har vondt.

Vis heller glede for de som får hjelp. Vis støtte for de som sliter. Ikke tråkk på mennesker bare fordi du har bestemt dem ikke gjør eller er slik DU mener dem skal være.

Medmenneskelighet !!!

Hvordan gikk det med gubben ?

I går ble dagen alt annet enn forventet og det leste dere om i forrige innlegg.
Men hvordan gikk det egentlig på sykehuset med gubben?
Vel, jeg er sinnsykt glad dem nå skal prioritere mer penger inn til sykehusene og håper køer går ned og hjelpen går opp. For ved akutt behov for smertelindring føler jeg vel nesten 4 timer uten så mye som en Paracet ikke kan kalles akutt smertehjelp. Fulle akuttmottak er ikke noe nytt men når ambulansen henter deg men ikke vet hvor dem skal føre lenge etterpå sier jo sitt.

Jeg og alle andre som har vært syke er vanvittig takknemlig når vi fikk hjelp. Men er faktisk når det ikke funker fokuset må også ligge. Hva kan forbedres og hvor lenge er det forsvarlig å la en pasient ligge?
Alvorlighetsgrad skal vurderes men da målet finnes leger tilgjengelig for å ta vurderingene.
Skummel utvikling!!

Uansett så ble gubben etter mange timer skrevet ut med morfintablett i lomma og meg som måtte kjøre 2 timer tur retur sykehus sent på kvelden. Han fikk resept frem ril neste time på sykehuset i mars så 22 dager med fortsatt ganske store smerter.

Dagene nå blir å bruke på å vente og bare gjøre dem så gode som mulige. Vi klager ikke men føler det kan forbedres. Tenker også på de med ennå mer slutte behov som også ventet i mange timer. Jeg er glad gubben min er såpass sterk i både hjertet, hodet og ikke minst kjeften. Han står på. Vil tilbake til livet som det var i både jobb og som mann og far…

Ellers var det legetime med en av sønnene føre jo balltrening med yngstemann. Og nå kjenner jeg sengen skriker litt på meg. Har jo tonn med husvask som jeg henger etter med..hehe bare å glede seg til i morgen gitt..

Mandagen endte med ambulanse

Våknet som vanlig i morges med litt lite søvn men tenkte at «ok dette får bli en bra uke samme hva».
Katter og unger ble skuffet ut etter frokost og tevannet på kok mens jeg fyrte i peisen. Er tross alt vinter og -6 er bra fyrevær.

Utover dagen ble det både grå farge i ansiktet på gubben med tilførende bla ding av hete og frysninger. Vi så etterhvert begge at dette betydde makspunktet for hva en mann faktisk klarer av smerter.

Før på dagen skulle smerteklinikken ringe tilbake men den gang ei, så da tok jeg saken fatt sjøl.
Fikk beskjed det var sykdom så dem hadde stengt telefonen og ingen tilstede.
Jeg ga meg ikke og ga dem tilstandsrapporten hvor dem da satte meg over.

For å korte ned denne sykt lange og absolutt overinnviklede måten å få hjelp på så 6 samtaler, 40 min venting hos fastlegen og litt kroner fattigere endte vi opp med 113 og mannen avgårde til sykehus for å få hjelp ..
Håper vi…

På dette tidspunkt ligger han der enda men såvidt en pille gitt og null mer svar…
4 timer etter akutt å ha blitt hentet så er det bare å smøre seg med tålmodigheten man som oftest mangler og håpe dette er starten på en litt mindre tung hverdag for mannen..

-fortsettelse følger….

Pleide logge av denne dagen

Dette bildet delte jeg på min snapkanal i dag…

Du må jo være glad på andre sine vegne og ikke være så negativ !!
En setning som jeg har hørt mer enn en gang mot både meg selv og andre som er åpne om hvor tøft og sårt dager som morsdag eller andre merkedager kan være.
Dette er helt på trynet!
Å påtvinge mennesker å føle glede på en dag som river hardt er rett og slett bare slemt. Man sier basic at følelsene andre har ikke er godtatt fordi dem er «negative» på en dsg man skal føle glede.
Merk deg ordet SKAL…

Jeg var selv ikke vanlig og daglig mamma. Men avstandsmamma. Jeg sa klart ifra til folk at orker ikke. Og ble møtt med en temmelig nedlatende Tone om å bite i meg for skulle jo ikke ødelegge for andre.
Jeg har feiret morsdag med andre sine barn. Alene og stengte meg inne.
Jeg har hatt det vondt!!

Hvorfor ikke anerkjenne denne dagen som begge deler? Noen savner sine nære på slike dager. Noen liker ikke feire osv osv.
Og for de som har mistet så føles det ekstra vanskelig når det skal trykkes i ansiktet uansett hvor man er.
Høres hardt ut og ja det er hardt.
Alle som føler sårt respekterer de som ikke føler det slik. Så hvorfor ikke andre veien?

Tror mange gjør som meg. Holder seg unna Facebook osv denne dagen og neste til alle innleggene er borte i mengden av nye . For heldigvis blåser det litt over… helt til neste høytid.

Uansett ønsker jeg alle den beste dagen dem kan ha denne søndagen. Lag deg en dag DU ønsker og kan takle. Ikke gjør noe bare fordi det er forventet.

-søndag

Å grine på dassen..

Eneste stedet om dagen hvor tårene kan få fritt spillerom akkurat nå er når jeg sitter på do. Et sted ingen forstyrrer eller tror at jeg gjør sånt. Men for meg er dette ikke noe nytt. Jeg har grått bøtter og spann på mer toalett enn en med kroniske magesmerter..

Så lenge jeg kan huske når angsten stod på som verst brukte jeg det å gå på do som en redning fra de stedene jeg opplevde å få angst. Ville ikke noen skulle se eller høre.
Og nå er jeg litt der. For endel av mine tårer er ikke ment for andre. Men en måte å bare få ut alle følelsene uten å la det gå i sinne.

Den siste uka har ikke vært bare tårer men også endel som bare sa at jeg måtte gi meg selv pusterom og la ting komme.i et hus fullt av andre så ønsker jeg ikke akkurat nå å måtte forklare eller prate. Vil bare få gråte. Det føles sinnsykt godt.
Så da får heller dassen og jeg få et litt tett bånd igjen.

Det er ekstra godt å gå ut igjen noen kilo lettere og klar for å gripe fatt resten av dagen. Jeg er også veldig glad jeg tillater meg å ha en slik krykke. Mitt sted.
Å gråte foran andre bryr meg egentlig ikke men å gråte så mye som jeg trenger nå er mer for egen terapi.
Få det ut!!

Hvor gråter du dine skjulte tårer??

Hvorfor går vi i parterapi??

For 2 gang i vårt forhold går vi i parterapi og er vel en av de beste investeringene vi kunne gjort for oss som par.
Vi har hatt våre runder før. Vørt gjennom alt fra alkoholmisbruk til barnevernssaker og rettssaker.
Da vi etter å ha opplevd en tøff rettsak bestemte oss for å søke hjelp sammen fant vi ut hvor mye vi trengte et slikt sted.
Et sted hvor vi var hovedpersonene og kunne tømme ryggsekken .

Jeg har gått til psykolog siden jeg var 4 år. Hatt gode og dårlige behandlere. Men her må jeg si vi har fått mer enn vi forventet. Begge gangene har vi fått gode psykologer som virkelig kan faget sitt. Det handler ikke lm å finne feil men å finne måter å leve best mulig på.

Så hvorfor går vi enda?
Forholdet vårt sliter ikke på noe alvorlig måte men vi ønsker å unngå å havne der. Vi blir utsatt for ganske tøffe utfordringer som hard sykdom, tap og plutselig fikk barn hjem etter noen år.
Man møter seg selv i døren. Man får følelser og bekymringer man ikke visste om. Livet snudd opp ned og man skal huske på å ta vare på sitt eget forhold oppi alt.

Være proaktiv !

Hvis man venter med å ta grep til det går galt er veien tilbake mye tøffere. Så når barn nr 2 kom hjem bestemte vi oss for at nå tok vi en runde til. Var ikke mye hjelp å få andre steder akkurat. Ble tilbudt veiledning på et kontor av noen ansatt av barnevernet men med så mye ødelagt tillit ville vi heller ha noen utenfor. Dette skulle handle om oss som par og foreldre. Ikke fortiden men fremtiden.

Så jeg vil helt klart råde alle par som får utfordringer kastet på seg til å vurdere noen timer. Litt råd og ikke minst høre at det man opplever er normalt . Med tenåringer og voksne gutter så hadde vi ikke peiling. Å få høre man nailer det gir mer styrke og ork til å stå i det som måtte dukke opp.

Var der i dag. En time for oss. For å tømme seg og snakke åpent kun som voksne. Man gråter og kan gå ut med mer verktøy og forståelse får både seg selv og sin bedre halvdel.

Terapi er for alle…

Egons, old friends og håndballtrening

Dagen i går startet som jeg fortalte i forrige innlegg ikke på den beste måten. Derfor ble resten av dagen en real opptur. Og jeg for min del fikk mer i den positive vektskåla enn på lenge.

Ble henta av min venninne gjennom ca 20 år for en middag på Egons. Dette er noe vi pleide å gjøre oftere før men unger, sykdom og livet hadde ikke nok timer..
Ble noen timer med skravling, digg mat og avsluttet med den obligatoriske kaffen på starbucks .jentedate skal ikke undervurderes..

Min yngste har begynt på håndball og laget hans har flyttet treningen i ny hall som ligger et stykke unna. Så nå er a mor så heldig å få sitte å se på treninger 3 dager i uken. I går var første jeg var med på og lenge siden jeg følte meg så mamma med stor M. Sikkert litt rart for noen men barna bodde borte noen år og dermed er sånne ting litt ekstra viktig. Gleden av å se dem kose seg.
(Bildet er uten han pga jeg deler ikke gutta mine på sosiale medier)

Mens vi satt der i hallen sendte brått en god kompis melding om kaffebesøk så det ble det da vi kom hjem. Nok en runde med hyggelig skravling og mimring. Gode venner og ikke minst de man vokste opp med fra 17 årsalderen har betydd mye for meg.

Vel vil si at dagen i går endte på + 50 og den la jeg meg med og føltes godt.

Følger du meg på sosiale medier??

Hva holder dere på med nav!???


Med en temmelig syk man som lever sine dager nå med sterke og kroniske smerter,sliter med søvn og mat. Å sitte, ligge, gå eller stå… alt er preget av smerter.
Kroppen full av smertestillende uten at dette bedrer særlig men heller påfører ekstra bivirkninger blir dagene som et lite mareritt.

Mannen min er et råskinn. Han klager lite og bruker det lille han har hver dag på gutta og kona si. Er han på minus prøver han litt uansett. Jeg må ofte beordre han i ro. Så sammen står vi på. Men hva møter vi da???

Jo Leger som glemmer å innkalle. Telefoner som ikke besvares. Måneder uten saksbehandlere og milelange ventelister…Dette er bare toppen av kaka.
I høst var vi så mye inn og ut av sykehus og behandlinger at føltes som vi bodde nesten i bilen. Dagene har gått med til telefoner og purre på.

Så har vi nav da. Der hvor man skal få hjelp og veiledning. De som bestemmer om du skal være på aap eller bli uføre. Og er det noe vi som har sittet i systemet vet så er det at å bli uføre er ikke bare bare.
Og når man ikke vil bli det men kroppen hindrer deg i å jobbe burde dette vært litt bedre bedre lagt opp i systemet.

Men hva driver nav med? Vi har noe som heter Hapro. Arbeidsutprøving med tilrettelagt i bedrifter og arbeidsplasser. Men nå fikk mannen beskjed at det Hapro ville gjøre var ikke bra nok!! Var ikke det nav hadde bestilt sa dem.
Neivel? Bestilte vel vurdering av arbeidsevne? Ja. Men ikke bra nok på Hapro men måtte ha en EKTE jobb. Dette gjentas i dag på telefon etter mannen klaget på melding til saksbehandler . Men pga ferie er en vikar med en hemmelig nedlatende Tone på plass. Og sier «vi jobber ikke sånn»
Så Hapro er de nav samarbeider med og skal høre på. Men er plutselig ikke bra nok.

Enden på visa er at mannen må mer eller mindre fikse jobb selv. På kontor!! Jobben hans siste årene var kontor. Med full utprøving av prosenter og med ergonomiske hjelpemidler på alle måter IKKE BRA NOK SIER NAV!!

Så hvor i verden er dette forståelig? Hva slags sløsing av ressurser og det å slite ut allerede syke mennesker driver nav med? Dette er ikke nytt men kommer vi ikke videre??

Vi bretter opp og fortsetter men fy søren vi er slitne nå. Mannen min har bedt om beskjeder og fremgang i snart 1 år uten at noen gjorde noe. Og nå er nesten ikke noe bra nok.

Slutt å gjør folk mer syke nav!!!

Taterudbakken

Velkommen til vårt hjem. Elveseter som det en gang het. Dette er min mann sitt barndomshjem som vi valgte å kjøpe for litt over et år siden.
Dette er huset vi startet vår karriere som kjærester. For over 23 år siden. En sommerflørt som skulle bringe oss sammen igjen som voksne og ende opp i ekteskap , hus og alt annet moro…

Huset er fullt av historie og personlighet. Dessverre trengs det mer enn bare litt kjærlighet men vi gjør vårt beste.
Pga diverse så er budsjettet veldig nedskjært og vi pusser opp på lavbudsjett. Lenge leve Finn.no og bruktbutikker. Litt maling og masse tålmodighet.

Etter å ha bodd her i 1 år og 4 mndr så er vi endelig i mål med å finne stilen vi ville ha. Og den er rett tilbake til gamle gode dager. Etter at jeg oppdaget appen Pinterest begynte hodet å spinne med hva har jeg allerede som kunne brukes. Resten er hentet og kjøpt billig og brukt.
Siste vi fikset nå var kjøkken/spisekroken vår. Sjekk lampa!!

Male, ommøblere og innrede er noe som gor meg ro. Føles godt å se rom og atmosfære endre seg. Man setter eget preg på noe og trivselen øker.
Vi lever i et kaos på andre måter og huset har vist preg av dette. Nå som vi vet hvordan vi vil ha det er dette bare kos. En liten detalj om gangen..

Følg oss gjerne på Instagram om du liker bloggen..

Instagram

For gammal for fylla

Yes folkens. Lørdag. Dagen med stor D. Tid for kos, snop, fylla eller annet unødvendig som man føler er greit å bruke helgen på.
Vel, dette var oss før. Ute og herjet litt for å ligge fyllesyk søndagen så man grein av Lassie på tv. Kebaben var et faktum og cola på intravenøst.

Så hva skjedde? Livet tror jeg. For oss handler helgene om å ikke ha på klokke, slippe alt som har med rutiner og bare gjøre det man vil og ikke må.
Savner vi fylla? Nja imellom. Liker egentlig ikke mange mennesker lenger.
Måtte innse realiteten at til og med en kaffe ute ble for mye imellom. Rart man føler seg gammel .

Resten av helga nå går med til pulled pork, Harry Potter maraton og smertestillende på gubben. Kjøre litt folk på fest ble det også.
Så skal a mor nyte sin velfortjente sjokoladepudding med jordbær og iskald julebrus (gant jaggu mer i butikken)

Ha en flott kveld 😉

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top