Fast Forward

Noen ganger så føler jeg at jeg sitter utenfor og ser på mitt eget liv. Litt som i slow Motion og så leter jeg febrilsk etter fast forward knappen .

Hvor mye klarer jeg håndtere på en gang?

Ikke engang jeg vet det svaret. Og for å være helt ærlig så strekkes den strikken lenger og lenger for hver runde jeg går i ringen.
Så nå er jeg , eller vi er der,  hvor autopiloten må settes på for å håndtere de neste månedene.

Vi snakker 2 operasjoner på mannen, som legger mye over på meg igjen. Det er verdt det , da jeg vet hans helse og livskvalitet vil bli bedre. Så kommer dps med traumebehandling , klargjøring av hus og de voksne barna som skal videre på sin måte.
Følelsene som kommer med å miste så mye,  ikke minst hva man må lære seg å leve på nytt med , kan få hvem som helst litt ned i kne. Jeg trives ikke med nesa i grusen. Jeg trives med å ha litt kontroll, noe som er egentlig tåpelig da jeg har hatt veldig lite kontroll på ting i mitt liv. 

Nå må jeg velge smart. Velge riktig. Velge det som gir alle involverte det beste resultatet  utifra situasjonen. For jeg lever etter at man alltid har et valg. Joda,  noen ganger mellom svart eller demper sort, men fortsatt et valg.

Som mamma må jeg gi slipp på mine voksne barn som skal leve livet på sin måte. Dette samtidig som jeg er pårørende til en syk mann, og jeg skal bearbeide egen barndom, kjempe med spiseforstyrrelse  og gi slipp på det vonde.

Alt handler om å bevege seg fremover. Komme seg opp og ut på andre siden med mest mulig i behold. Å stå i det koster. Men å stå i det betyr at man bearbeider og kan få ha litt kontrollen også. Vi fikk ikke velge når ting måtte gjøres, men nå velger vi hvordan det skal utføres, og hvordan vi ønsker at det skal se ut etterpå.
Alikevel , jeg vet det ikke finnes snarveier, quick fix eller en kontroll som spoler fort over det som er vanskelig .
Men en kan jo drømme litt, få en pause fra virkeligheten . ??

mer av vårt liv finner du på Snapchat : betinamarlen ❤️

Blir jeg syk av å trene??


(Gammelt bilde )

Jeg lurer oppriktig på jeg, kan man bli syk av å trene?
Føles som hver gang jeg endelig kommer meg tilbake på studio og finner litt rutine, så tenker kroppen at: neida dette gidder vi ikke. Her slenger vi heller på litt feber, hodepine og sofatjeneste.

Greit nok jeg hverken er den sunneste, mest trente eller har en frisk kropp fra før, derimot så føles det som dette er en gjenganger.

Så jeg googlet litt, farlig men det gjør vi jo alle , og det står jo at man får dårligere immunforsvar etter tyngre treningsøkter!! Jaha???
Så min allerede halvslitne kroppen full av fibrosmerter som er ganske så avhengig av trening for å ha mindre vondt, skal lettere bli syk pga trening?

Forstå det den som kan… og jeg sliter med å både tro og akseptere dette. Så om noen har noen smartere og mer rette svar på hva dette kommer av så taes det imot altså…

Men men. Jeg ligger her og pleier denne skrotten til feber osv er borte og så gyver vi løs på nytt. Den som gir seg er en dritt..
Kos døkk videre og slit med helsa…
Snart jul a gitt…
Men vi tar helg først eller hva??😁

Mandagen endte med ambulanse

Våknet som vanlig i morges med litt lite søvn men tenkte at «ok dette får bli en bra uke samme hva».
Katter og unger ble skuffet ut etter frokost og tevannet på kok mens jeg fyrte i peisen. Er tross alt vinter og -6 er bra fyrevær.

Utover dagen ble det både grå farge i ansiktet på gubben med tilførende bla ding av hete og frysninger. Vi så etterhvert begge at dette betydde makspunktet for hva en mann faktisk klarer av smerter.

Før på dagen skulle smerteklinikken ringe tilbake men den gang ei, så da tok jeg saken fatt sjøl.
Fikk beskjed det var sykdom så dem hadde stengt telefonen og ingen tilstede.
Jeg ga meg ikke og ga dem tilstandsrapporten hvor dem da satte meg over.

For å korte ned denne sykt lange og absolutt overinnviklede måten å få hjelp på så 6 samtaler, 40 min venting hos fastlegen og litt kroner fattigere endte vi opp med 113 og mannen avgårde til sykehus for å få hjelp ..
Håper vi…

På dette tidspunkt ligger han der enda men såvidt en pille gitt og null mer svar…
4 timer etter akutt å ha blitt hentet så er det bare å smøre seg med tålmodigheten man som oftest mangler og håpe dette er starten på en litt mindre tung hverdag for mannen..

-fortsettelse følger….

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top