Jeg er snart 45 år, hatt mer terapi enn jeg kan oppsummere og flere behandlere enn noen burde hatt.
Nå føler jeg at dette blir siste runden. Er all inn og her skal jeg komme ut på andre siden med traumene kun som et minne om noe som skjedde en gang.
Jeg har fått vekk så mye annet. Har verktøy som ville fått en mekaniker til å bli sjalu. Og jeg trenger dem alle. Er de som hjelper meg når kroppen responderer på noe hodet har lagret. Men som jeg egentlig ikke vil huske, føle eller oppleve noe mer.
Som barn og voksen utsatt for overgrep på flere måter så har jeg flere ganger måtte kjenne på hvorfor?
Hvorfor skjedde dette ?
Hvorfor satt jeg der alene med stemmen ingen hørte?
Jeg sier som psykologen min sa i forrige time: det er helt forjævlig!!
Og det er jo akkurat det dette er. Helt forjævlig at når man utsetter for noe så traumatiserende så er det de som ikke tar grep som er de største overgriperne.
Barnevernet, fosterhjem og psykologer . De som stod på sidelinjen, men egentlig burde vørt foran meg, som et skjold.
De tillot at dette skulle fortsette i årevis. Som avfeide alt med at det bare var i mitt hode. Jeg skulle behandles for å bli «frisk» så jeg ikke sa sånne ting lenger. Skammen og smerten ingen brydde seg om , men brukte heller tiden på å skjule og bortforklare.
Et menneske som skal hjelpe deg, ansatt av staten, nektet å tro meg. Utdannet og eneste jobben dem hadde var å være et BARNEVERN. Hvor var mitt vern??
Fostermor som ansatt av de med fagbrev, som valgte å skulle ta vare på deg, begynte å hjernevaske meg isteden. Ødela alle relasjoner til min egen familie. Jeg var den syke, fantasifulle og måtte få medisiner.
Mennesker med fagbrevet i baklomma og kaffekoppen i hånden. Mens dem ser på deg, men ser deg ikke. Du er bare 9 år. Ingen rettigheter eller stemme som skal taes hensyn til. Du er et barn. Et urolig og ødelagt barn med en vanskelig start. Er helt sikkert derfor sa dem.
Barnevern og fostermor som venner. Samtalene dem trodde jeg ikke hørte.
Ordene og skammen når fostermor ringte rundt og snakket med andre om det vanskelige barnet som laget problemer for familien. Jeg satt jo bare en vegg unna og hørte nesten hvert eneste ord.
Ingen brydde seg og jeg fant raskt ut at ingen kom til å bry seg heller, så jeg lærte meg å overleve. Erfaringen ga meg den troen at fagbrev eller utdannelse betyr ikke noe om du ikke er et menneske som lytter eller ser deg … som et menneske.
For meg er siste kampen nå. Så mange år etterpå. Men jeg er ikke lenger den på 9 uten stemme.
Hva du er utdannet som betyr ikke noe for meg. Hvem du viser meg du er derimot betyr alt. Dine ord og handlinger.
Uansett vil jeg alltid huske dem… mine største overgripere.. Med fagbrevet som våpen .. med tillatelse til å feile, dømme og ikke bry seg.
Endel av innleggene mine fremover vil nok handle om mat og kampen frem mot å bli fri fra denne selvskadingen. Jeg advarer alltid leserne om dette så er du selv syk eller har en dårlig dag så ikke les videre
To dager på og noen dager av. Føler meg egentlig som en periodedranker. Bare med mat og drikke. Det som smaker eller ikke smaker. Betyr ikke noe, for det er jo der.
Som en alkoholiker ikke klarer ha en øl i kjøleskapet klarer ikke jeg ha noe å spise liggende. Det er faktisk en ganske forferdelig følelse .
I dag er det lørdag og gutta spurte pent om lørdagsgodt. Da startet det. Alle unnskyldinger for hvorfor jeg ikke skulle ha noe selv og alle forklaringer på hvorfor jeg måtte og fortjente å ha en stor pose smågodt. For er jo helt vanlig med snop på en lørdag?
Vi lærer fra vi er små at da kom skåla med snop. Vi lærte å dele og var helt oppslukt i at ikke bror skulle få mer enn oss. Jeg var den som slukte alt . Ikke en smule igjen, mens min bror satt og brukte lang tid. Han ertet meg med sitt og mente jeg var teit.
Selvsagt var jeg teit, men jeg var bare et barn. Med allerede store problemer med alt spiselig.
Samme problemer er i dag. Og jeg kjente nå jeg allerede er kvalm og skamfull over svakheten i å stikke hånda ned i den posen med et forsvar om at er jo bare «litt».
Jeg hadde to dager nå uten smellene med «for mye». Uten kvalmen av full mage eller den skammen. Men jeg telte kaloriene og var så sykt stolt (teit igjen) over å ligge under det jeg skulle. Så da var der jo helt innafor å smelle på. Tenkte hodet mitt.
Men jeg vet jo det ikke er greit, sunt, bra eller noe som skal fungere på denne måten.
Hver helg for pokker!! Hver helg samme dritten med å ikke fikse eller motstå. For handler ikke om sukkeret, selv om det selvsagt er enda tøffere å stoppe med. Men denne Berg og dalbanen gjør meg bare forbanna. Hele resten av dagen og helgen må nå gå med på å snu tilbake.
Ikke rart man blir sliten av å gå rundt som dette.
Ufattelig glad jeg skal i terapi neste uke så vi kan jobbe mer med grunnen til at dette skjer. Jeg vil så gjerne finne den knappen noen trykket på for å sette dette igang.
Nei hjelpe meg selv med dette.
Godiset er forresten gjemt vekk av min mann.. Og tror jeg heretter må be gutta gå selv og handle inn sånt. Det er visst min største utfordring for å overdrive dette. Som skaper mest negative følelser men også mest ro mens jeg spiser det..
Ja her satt vi i dag. Nok en runde på sykehuset. Sykehus nr 3. time nr ørten uten å ha kommet så mye lenger. Men denne gangen håpet vi det skulle snu.
Mannen med 3 revmatiske sykdommer endte opp med enkondromer(godartede svulster ) og betent sene i hofta. I snart 18 mndr er utallige medisiner og sprøyter satt.
Ambulanse og akutthjelp for smerter.
Jobben mistet.
Livet satt på vent.
Eksistens ble et faktum mens han hver dag kjempet på. Smerter er ikke for pyser.
-Vi tar en sjans og operer deg. Hele hoften blir byttet ut.
Jeg så ansiktet til min utslitte mann måpte. Dette har han drømt om og nesten ikke våget å håpe på. At endelig skal noe gjøres som kan gi han mer av livet tilbake.
Jeg ville gråte av lettelse men vi begge har nå i etterkant snakket om at dette føles nesten surrealistisk . Er vi virkelig kommet dit? At hjelpen kan hjelpe?
Så hva skjer nå da?
Nå er det mer venting. Litt mer timer for informasjon og forundersøkelser.
Å bytte hofte er ikke inn og ut samme dag. Men mange dager innlagt for så å sendes på uker med rehab og deretter opptrening.
Men nå vet vi. Nå kan vi våge å håpe…
Noen tårer ble det jo… og en sjokolade
Vi kan det å feire;)
Startet dagen fresht og logget meg inn på en snap jeg ble spurt om å gjeste på. Fmogmeg. Trivelig skulle dette bli og temaet er mat og fibro, noe jeg absolutt kunne skravle lenge om.
Vel, hadde jeg enda klart å tenke litt med mitt surrete fibrohode ville jeg husket at i dag var det ikke den 23 så hadde jeg sluppet å sitte å lure på hvorfor jeg ble logget ut hele tiden. For noen andre drev nemlig å logget inn:
den som faktisk skulle snappe i dag!
Vi lo litt av det og jeg tenkte at jeg fikk bare gyve løs igjen i morgen. Men hva skulle jeg nå gjøre denne dagen? Måtte lissom bruke hodet på nytt, endre listene og prøve å huske om jeg hadde glemt noe.
Fikk jeg gjort noe av det tror du? Veldig lite. Kroppen har slått seg vrang, ble masse kjøring hit og dit. Gubben fikk en smell og dermed endte min karriere i kveld med varmeflaske, ei pille og Netflix i sengen kl 20…
Jeg er rævva på å ha fibromyalgi eller være dårlig generelt. Men får håpe jeg lærer tilslutt.
Uansett ble både unger og gubben servert middag, klærne vasket og oppvaska tatt .jr kjørt til og fra trening og alle er egentlig tatt vel hånd om. Dermed tillater jeg meg å slenge meg i sengen for å bare være litt sutrete med mine egne problemer en liten stund.
Enkelte må få hodet ut av rævva og få seg litt oksygen… For lufta virker sinnsykt tynn der dem lever. Jeg blir flau og virkelig småuggen av å se hvordan folk behandler andre. Har vi ikke lært bedre?
Hvorfor hater du på andre syke?
Hva skjer når mennesker med usynlige sykdommer ber om hjelp!???
Jo dem får høre dem tar penger og tid fra de «ordentlige syke».?
Hvor i verden ble det greit å sette prislapp og skala på mennesker man hverken kjenner eller er har som pasient.
Samfunnet er fullt av fordommer, hat og dette blir ikke bedre. Vi ser behovet for hjelp blant folk i alle aldre og med både fysisk/psykisk sykdom øker . Mens hjelpetiltakene minsker. Midlene er ikke der. Ikke nok personell osv osv.
Men trenger vi da virkelig enda mer problemer ?
Hva får et menneske til å fortelle et annet at dem ikke fortjener eller har behov for hjelp?
At du tar livet av andre fordi du f eks ringte ambulanse?
Nå er dette de ekstreme tilfellene men noe vi personlig har erfart.
Når man har vondt eller trenger hjelp blir man i det offentlige oppfordret til å søke hjelp. Men møtes altfor ofte at du ikke er syk nok eller dem ikke ser behovet på nåværende tidspunkt. Terskelen blir da for mange enormt høy føre dem tør søke hjelp igjen. Vi skaper en bølge av usikkerhet og følelsen av å være til bry.
Denne følelsen er ganske vanlig fra før for mennesker med kroniske lidelser og smerter.
Så har vi de som skriker høyt om hjelp selv etter mange avslag. Som snakker åpent om hvordan det er å leve med sykdommer og dermed er det snakkis blant uvitende mennesker som elsker å sette pris og verdi på andre.
Dette deler dem gladelig på forumer eller i kommentarfelt på innlegg hvor mennesker våger å være åpne.
Folk er så stygge. Sjalu og unner ingen noe med mindre dem jobber 8-16 og «bidrar» til samfunnet. Du snylter og syter. Dem kaller det å marinere seg i egen sykdom som
Visstnok er et valg!!
Jeg er glad det er mange med vett og viten som er mer enn ivrige på å vise og endre denne trenden med å shame spesielt usynlig syke!!!
Alle mennesker har verdi og fortjener hjelp når du har vondt.
Vis heller glede for de som får hjelp. Vis støtte for de som sliter. Ikke tråkk på mennesker bare fordi du har bestemt dem ikke gjør eller er slik DU mener dem skal være.
Våknet som vanlig i morges med litt lite søvn men tenkte at «ok dette får bli en bra uke samme hva».
Katter og unger ble skuffet ut etter frokost og tevannet på kok mens jeg fyrte i peisen. Er tross alt vinter og -6 er bra fyrevær.
Utover dagen ble det både grå farge i ansiktet på gubben med tilførende bla ding av hete og frysninger. Vi så etterhvert begge at dette betydde makspunktet for hva en mann faktisk klarer av smerter.
Før på dagen skulle smerteklinikken ringe tilbake men den gang ei, så da tok jeg saken fatt sjøl.
Fikk beskjed det var sykdom så dem hadde stengt telefonen og ingen tilstede.
Jeg ga meg ikke og ga dem tilstandsrapporten hvor dem da satte meg over.
For å korte ned denne sykt lange og absolutt overinnviklede måten å få hjelp på så 6 samtaler, 40 min venting hos fastlegen og litt kroner fattigere endte vi opp med 113 og mannen avgårde til sykehus for å få hjelp ..
Håper vi…
På dette tidspunkt ligger han der enda men såvidt en pille gitt og null mer svar…
4 timer etter akutt å ha blitt hentet så er det bare å smøre seg med tålmodigheten man som oftest mangler og håpe dette er starten på en litt mindre tung hverdag for mannen..
