dele – Side 2 – fruatil

Blogg23.06.2023

«Såpass får du tåle»

Du er en med mye på hjertet , så du lager en blogg, vlogg eller profil et sted hvor det å nå ut til flest mulig føles som et bra valg.
Du deler dine tanker og hverdag. Eksponerer deg selv både sårbar eller som en som ønsker endre verden… om så bare littegrann.
Du har trua på at ihvertfall et menneske kanskje kan føle seg litt mindre alene eller føle seg generelt bedre når du våger å si det høyt.

Du er gira og responsen er enorm, hvorpå du får mer guts og trua på deg selv. Selvtilliten får en boost..
Meldingene kommer om at dem kjenner seg igjen og takker deg for at du deler.

-Du er en sterk person eller råskinn.
-Vi trenger flere som deg.
-Eller min favoritt» takk for at du gjorde dagen min bedre»

Disse som skriver dette er åpne selv fordi du valgte å være åpen.
Dermed skapte du et lite fellesskap hvor man sammen styrkes.
Å fø slikt føles fantastisk. Man ser at det man gjør er viktig og dermed bygges du selv opp. En helt klart vinn/vinn opplevelse.

Når jeg velger å både skrive og snakke om det å vøre offentlig så vil jeg dele begge sider. For alt kan komme med litt regn og skyer, men du prøver å ikke la deg påvirke.
Funker det ???

Svaret er faktisk NEI!!

Vi er alle mennesker og de fleste av oss er født med empati både for andre og oss selv. Vi blir lei oss, usikre eller bare trekker oss vekk.

Vi vet hvordan ord kan nesten ødelegge eller redde noens dag og jeg må ærlig si jeg blir en smule forbanna og oppgitt når jeg ser hvor mange som bare venter på et nytt offer å plukke fra hverandre.

Og misery loves company!!!

Dem finner hverandre raskere enn man skulle tro. Samholdet med å være negativ mot andre er blitt en meget smittsom sykdom som blir bare større og større i skadeomfang.

Men såpass må dem bare tåle er forsvaret, mens ord som dette kommer inn direkte eller skrives på forumer uten antydning til å tenke seg om:

-Du er tragisk
-ekkelt menneske
-negativ du er
-slutt å marinerer deg i fortiden
-Jævla naver
-Du lyver
-Hadde du vært mer positiv ville du ikke fått så mye hat
-så stygge bryn
-Logg av og gjør jobben din isteden
-Stakkars barna dine
-Faen du ser ut som en narkis
-skjønner godt du ble mobba
-Du fortjener ikke noe

Dette er bare noen av de tingene man skal «tåle» .Jeg ønsker ikke dele de som er verre for dem burde aldri sett dagens lys.

Når man får slikt nesten daglig gjør det noe med en som person, men gud forby man skal si ifra . Da gjør man seg selv til et offer, burde fjerne seg og slutte å synes synd på seg selv.
Du velger å snakke høyt så såpass får man tåle.
Ytringsfrihet kalles det.
Saklig kritikk eller motvekt mot alle som ikke « ser sannheten» .

Jeg skal dele en liten sannhet:

Bruker du din såkalte ytringsfrihet får du pokker meg tåle at jeg eller andre svarer!!
Når man slenger om seg med sårende ord og handlinger så får man selv ta konsekvensene..
Ytringsfrihet misbrukes og mobbing defineres tydeligvis av den som mobber for tiden.

Vel, vi setter en stopper. Nå er det bra!!
Jeg blåser i hvem du er for ingen har lov til å såre eller skade andre… ALDRI..

For å avslutte positivt så vil jeg ta med hvor utrolig mange flotte mennesker man treffer når man velger å starte noe som er såpass offentlig. De er grunnen til at man fortsetter, og ikke lar de med dårlige hensikter ødelegge alt.
Så får vi som tåler såpass fortsette å skape steder for alle uansett hva men bærer med seg❤️

0 kommentarer

Blogg08.05.2023

Fysisk vs psykisk tilrettelegging

I mange år har åpenheten rundt mine psykiske utfordringer skapt uønskede konsekvenser. Og da snakker jeg ikke om en liten kommentar her og der, men til det punktet hvor jeg faktisk har blitt vurdert som menneske og person hovedsakelig pga mine psykiske handikapp. Jeg ble fratatt ansvar og satt nedover på stigen over funksjonsevne som ikke passet inn i hvordan ting faktisk var.
Føltes som dem hadde en mal bare hvor dem puttet alle med en diagnose og sa «slik er du»!! Ingen spurte eller brukte tid på å bli kjent med meg.

I det siste har jeg tenkt mye på hvorfor dette skjer, og hvor usikker og liten dette har gjorde meg i alle år.Mine begrensinger ble bare flere mens de samme fordommene og vurderingene forble det samme.
Hvorfor var dette en ok måte å behandle meg eller andre med f eks angst, traumer osv?

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

I arbeidslivet legges det opp til mer å tilrettelegging for at flere skal kunne jobbe med det de har. De fysiske utfordringene er de som raskest får hjelpemidler fra både nav og en arbeidsplass. Det kan søkes om midler til stoler, bord og annet etter behov.
Men hva med de med angst eller annet?
Hvor er tilrettelagt arbeid for de som trenger en pause flere ganger om dagen. Med fatigue eller leddsmerter.?? Det som ikke synes utenpå??

Vet at noen steder kan man være heldig å ha en sjef som gjør dette for sine ansatte. Mens vanligvis forventes jo av en arbeidstaker som ser frisk ut at dem skal jobbe på som alle andre.

Jeg har hatt mange jobber i mitt liv og flere typer arbeid. Alt fra kontorjobb til tollager på flyplass. Jeg var heldig med både kolleger og sjef på de fleste plassene, men de gangene psyken slet møtte jeg ingen forståelse eller form for tilretteleggelse så jeg kunne fortsette i jobben i de tøffe periodene. Dem trengte nemlig 100% hele veien.

Dette var føre jeg fikk mine utredninger og lærte egne begrensinger , så jeg kjørte på til det ikke var mer. Jeg elsker å jobbe , men både psyken og kroppen har i mange runder jobbet imot meg. Derfor synes jeg det er trist å ha erfart hvor mye raskere dem legger tilrette for et fysisk problem kontra et psykisk.

Burde vi skolerer ledere i å håndtere mennesker som har psykiske handikapp??

For i dagens samfunn kan du ikke kaste en stein uten å treffe noen som har noe dem sliter med. Og hverdagen kan snu for alle av oss. Både fysisk og psykisk.
Jeg tror flere kunne stått i arbeid med mer rom for tilrettelegging og tettere samarbeid med leger og psykologer. Er jo bevist arbeid og sysselsetting bedrer helsen på flere måter.

Istedenfor føler mange seg enda mer utenfor. Er ikke lett å søke jobb fra før, da konkurransen er stor. Sliter man mye med angst eller annet psykisk er det endel jobber som føles ekstra vanskelig å kunne håndtere.

Vet vi går fremover men nav og de som skal hjelpe starter ofte i feil ende.
Restarbeidsevne er ikke det folk tror alltid. Og jeg føler at med mer krav og skolering av de som skal skape arbeidsplasser ville det vært mange fler som kunne fått brukt sine evner om dem fikk rom for å puste også.

Psykiske utfordringer betyr ikke at du ikke kan!! Men vi må gi folk tid. Ikke sykemelde og sende dem hjem alene , nok en gang så dem kan føle seg enda mer ubrukelige….

0 kommentarer

Blogg15.04.2023

Overgriper med fagbrev

Som barn og voksen utsatt for overgrep på flere måter så har jeg flere ganger måtte kjenne på hvorfor?
Hvorfor skjedde dette ?
Hvorfor satt jeg der alene med stemmen ingen hørte?

Jeg sier som psykologen min sa i forrige time: det er helt forjævlig!!
Og det er jo akkurat det dette er. Helt forjævlig at når man utsetter for noe så traumatiserende så er det de som ikke tar grep som er de største overgriperne.
Barnevernet, fosterhjem og psykologer . De som stod på sidelinjen, men egentlig burde vørt foran meg, som et skjold.

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

De tillot at dette skulle fortsette i årevis. Som avfeide alt med at det bare var i mitt hode. Jeg skulle behandles for å bli «frisk» så jeg ikke sa sånne ting lenger. Skammen og smerten ingen brydde seg om , men brukte heller tiden på å skjule og bortforklare.

Et menneske som skal hjelpe deg, ansatt av staten, nektet å tro meg. Utdannet og eneste jobben dem hadde var å være et BARNEVERN. Hvor var mitt vern??

Fostermor som ansatt av de med fagbrev, som valgte å skulle ta vare på deg, begynte å hjernevaske meg isteden. Ødela alle relasjoner til min egen familie. Jeg var den syke, fantasifulle og måtte få medisiner.

Mennesker med fagbrevet i baklomma og kaffekoppen i hånden. Mens dem ser på deg, men ser deg ikke. Du er bare 9 år. Ingen rettigheter eller stemme som skal taes hensyn til. Du er et barn. Et urolig og ødelagt barn med en vanskelig start. Er helt sikkert derfor sa dem.

Barnevern og fostermor som venner. Samtalene dem trodde jeg ikke hørte.
Ordene og skammen når fostermor ringte rundt og snakket med andre om det vanskelige barnet som laget problemer for familien. Jeg satt jo bare en vegg unna og hørte nesten hvert eneste ord.

Ingen brydde seg og jeg fant raskt ut at ingen kom til å bry seg heller, så jeg lærte meg å overleve. Erfaringen ga meg den troen at fagbrev eller utdannelse betyr ikke noe om du ikke er et menneske som lytter eller ser deg … som et menneske.

For meg er siste kampen nå. Så mange år etterpå. Men jeg er ikke lenger den på 9 uten stemme.
Hva du er utdannet som betyr ikke noe for meg. Hvem du viser meg du er derimot betyr alt. Dine ord og handlinger.

Uansett vil jeg alltid huske dem… mine største overgripere.. Med fagbrevet som våpen .. med tillatelse til å feile, dømme og ikke bry seg.

-løvetannbarnet❤️

2 kommentarer

Blogg07.04.2023

Litt småkvalm faktisk

Triggerwarning!!

Da var det gått en uke siden jeg var på tur alene og hadde noen aha-opplevelser som viste seg å være både positive og negative.
Så hvordan har siste uka egentlig vært?
For jeg fikk hvile, tenkt masse og ikke minst føle litt på å være litt bare for meg selv også. Noe jeg skrev er både vanskelig , men også noe jeg savner ofte.

Dessverre skulle jeg ønske jeg kunne si jeg hadde ny giv og ny kontroll. Problemet er jo at det man trengte pause fra er der fortsatt. Tankene og usikkerheten for det man måtte føle den dagen. Det som gjør At jeg saumfarer skapene eller ikke finner stoppknappen . Men der har jeg ikke noe å stille opp med enda, selv om jeg hver bidige dag banker opp meg selv for de «dumme « valgene mine. Sitter alltid igjen med den sinnsyke kvalmen. Både fordi magen er sprekkeferdig , og fordi jeg blir faktisk kvalm av meg selv.

Å innrømme dette er ikke så lett da det gir meg mer å døyve av følelser. Så jeg var der i dag da. Og i går. Og dagen føre der. Jeg starter bra de første 4 timene mens dagen enda ikke har tatt fra meg pågangsmotet. Jævla dystert ikke sant?
Skal love deg det er det .

Påsken, godiset flyter overalt, og dermed nok en rettferdiggjøring av å dytte på.. deppa er ordet.
Butikken er nå en fiende. Kjøleskapet og skapene. Jeg har egentlig bare lyst å kaste alt og ha et minikjøleskap .
Burde vel også bodd lenger unna et kjøpesenter ….

Men vi grilla i dag. Hele familien samlet med burgere og påskeegg.
Gutta mangler ikke noe, så mitt problem skal ikke påvirke dem på noen som helst måte.Og det er utrolig viktig for meg at familien skal leve mest mulig naturlig med dette. Målet er jo at jeg også skal komme dit.
Og det vet jeg skjer❤️

0 kommentarer

Blogg03.02.2023

Hvorfor jeg måtte slutte å blogge

Å blogge handler for meg om å dele. Å få ut det du tenker og som faktisk skjer. Jeg er en ærlig og åpen person og dette gjenspeilet seg i innleggene.
Noen av dere vet fra før litt om min historie med barn som jeg plasserte hos familie da jeg selv ble syk. Den lange kampen for å bli frisk og få dem hjem. Om dårlige valg og ellers en turbulent tid preget av mange følelser.

Da jeg bodde på Malta i 2016-2018 startet jeg min første blogg. På engelsk. For første gang på lenge åpnet jeg opp mer rundt meg uten å føle meg dømt eller misforstått.
Dessverre da jeg flyttet tilbake til Norge og blogger på norsk ble de ærlige innleggene om angsten og følelsene som hendte meg brukt som bevis mot meg i en rettsak. Jeg tapte nesten alt pga åpenheten. Dømt utifra ordene som hjalp meg å bli bedre. Ingen spurte, bare fortalte meg jeg var jo syk. Det fortalte bloggen dem…

Dette har kneblet meg mye. Jeg har slettet 3 blogger men beholdte den engelske. Den betyr mye for meg og derfor håper jeg den skal inspirere meg tilbake dit jeg var. For det var meg på alle måter. Selv om jeg skrev om angst og tanker som var vonde betyr ikke det jeg var for syk til f eks å være mamma.
Når innleggene ble delt og printet ut som bevis på min psykiske helse følte jeg meg ordentlig kneblet. Mistet stemmen nok en gang.

Jeg merker jeg sliter nå faktisk. At å blogge er tøffere enn før. Hvorfor skal andre mennesker bruke dine ord mot deg? Åpenhet skal ikke shames men heies frem. Alle vet at å skrive er befriende og noe behandlere råder sine pasienter til.
Så nå jobber jeg hardt med å finne roen og tryggheten i å skrive. Ordene blir faktisk værende. Akkurat som dems ord ble.

I min blogg er jeg opptatt av personvern på mine nære. Spesielt gutta mine. Dem er straks alle voksne men dems historie og liv er dems eget.
Men jeg håper å kunne være åpen. Komme over de to tøffe rundene da jeg fjernet alle innleggene sist.

Alle gutta kom hjem. En etter en. Vi har måttet lære hverandre å kjenne på nytt. Følelser og glede. Litt skummelt og også sårt. Dette er noe av det som siste 2 årene har inneholdt.
Det som er siste biten nå er å leve uten det som ble gjort så mye hengende over meg.

Slutte å bli min egen verste fiende …

Takk til alle dere som leser og også deler egne opplevelser.

2 kommentarer