I noen år nå har hverdagen dirret . Det ene har overlappet det andre og skapt en eneste stor ball å nøste opp.
Og neida , er ikke at det har sluttet å skje ting men det har nå blitt så stille. Og da snakker jeg om at gutta flyttet hjemmefra, huset er tømt for det meste og verden rundt oss er så … annerledes…
Mer og mer faller på plass, men vi må ta avgjørelser uten å nøle. Er ikke tid til å fundere, overtenke eller prøve for mye. Er det noe vi har lært er at livet skjer mens man selv sitter og funderer.
Ene sønnen spurte om jeg synes det var stille her etter de flyttet. Selvsagt!!
Ingen som skal kjøres eller hentes. Ingen overfylte kurver med klesvask eller oppvaskmaskin hver dag. Det er stille… veldig stille… En ny hverdag som ennå ikke har rukket å synke inn helt midt oppi alt kaoset med hussalg .
Jeg tenker at når vi sitter der, med koffertene som representerer restene av det livet vi hadde for bare 4 mndr siden, så blir det en liten reaksjon eller fem. Banna bein. Men frem til da er det å fylle stillheten med alt som skal gjøres nå. Leve i nuet. Nyte tiden med gutta når de har tid og med øvrig familie og venner. En ny reise skal vi legge ut på, hva den bringer aner vi ikke. Skummelt, spennende og litt trist på samme tid.
Du herlige fredag å flaks man har. Med den forrige vannlekkasjen frisk i minne så kan man trygt si det kom både noen tårer og banneord om hverandre.
Men, som de drevne folka vi er på å løse det som kastet foran oss, har vi bare brettet opp ermene og fått dette løst så bra som man kan.
Forsikringen er på saken, snekker har vært her og tak revet sammen med lister og karmer. Kan love dere det var mye vann der.
Heldigvis ble hullet i taket raskt lokalisert og med litt flaks så dem det er null mugg og råte. Hva kostnaden blir på denne herligheten selv etter hva forsikringen dekker aner man jo ikke. Forrige gang solgte vi den ene bilen og må vi selge den siste får vi heller gjøre det. Når man sitter med 50% mindre inntekt og huset skal selges så selger man det man kan.
Vi snur det heller til noe positivt. Nå blir alt reparert, huset ser bedre ut og dette kom frem FØR visninger og huset var klargjort. Nei denne helgen ble ikke som forventet. Med to store vifter og avfukter høres det ut som man sitter på et fly. Og kaoset er et faktum . Men man velger jo. Enten sitte å sutre over dette eller få det til å funke. Lite man får gjort med en skade som er kommet over mange år.
Nei god helg dere. Nyt snøen som bestemte seg for å komme tilbake 🙃
Noen ganger så føler jeg at jeg sitter utenfor og ser på mitt eget liv. Litt som i slow Motion og så leter jeg febrilsk etter fast forward knappen .
Hvor mye klarer jeg håndtere på en gang?
Ikke engang jeg vet det svaret. Og for å være helt ærlig så strekkes den strikken lenger og lenger for hver runde jeg går i ringen.
Så nå er jeg , eller vi er der, hvor autopiloten må settes på for å håndtere de neste månedene.
Vi snakker 2 operasjoner på mannen, som legger mye over på meg igjen. Det er verdt det , da jeg vet hans helse og livskvalitet vil bli bedre. Så kommer dps med traumebehandling , klargjøring av hus og de voksne barna som skal videre på sin måte. Følelsene som kommer med å miste så mye, ikke minst hva man må lære seg å leve på nytt med , kan få hvem som helst litt ned i kne. Jeg trives ikke med nesa i grusen. Jeg trives med å ha litt kontroll, noe som er egentlig tåpelig da jeg har hatt veldig lite kontroll på ting i mitt liv.
Nå må jeg velge smart. Velge riktig. Velge det som gir alle involverte det beste resultatet utifra situasjonen. For jeg lever etter at man alltid har et valg. Joda, noen ganger mellom svart eller demper sort, men fortsatt et valg.
Som mamma må jeg gi slipp på mine voksne barn som skal leve livet på sin måte. Dette samtidig som jeg er pårørende til en syk mann, og jeg skal bearbeide egen barndom, kjempe med spiseforstyrrelse og gi slipp på det vonde.
Alt handler om å bevege seg fremover. Komme seg opp og ut på andre siden med mest mulig i behold. Å stå i det koster. Men å stå i det betyr at man bearbeider og kan få ha litt kontrollen også. Vi fikk ikke velge når ting måtte gjøres, men nå velger vi hvordan det skal utføres, og hvordan vi ønsker at det skal se ut etterpå.
Alikevel , jeg vet det ikke finnes snarveier, quick fix eller en kontroll som spoler fort over det som er vanskelig .
Men en kan jo drømme litt, få en pause fra virkeligheten . ??
mer av vårt liv finner du på Snapchat : betinamarlen ❤️
Jeg er snart 45 år, hatt mer terapi enn jeg kan oppsummere og flere behandlere enn noen burde hatt.
Nå føler jeg at dette blir siste runden. Er all inn og her skal jeg komme ut på andre siden med traumene kun som et minne om noe som skjedde en gang.
Jeg har fått vekk så mye annet. Har verktøy som ville fått en mekaniker til å bli sjalu. Og jeg trenger dem alle. Er de som hjelper meg når kroppen responderer på noe hodet har lagret. Men som jeg egentlig ikke vil huske, føle eller oppleve noe mer.
På disse årene har vi stått sammen gjennom enorme påkjenninger med alt fra miste helse, jobb og enorme utgifter som ikke var beregnet. Men vi klarte oss . Vi gjorde de grepene som måtte til, for dette håpet vi skulle bedre seg.
Slik skulle det altså ikke bli. Og noen ganger må man stoppe før det går for langt. Så når mannen får en uføretrygd som ikke holder , og min inntekt går ned så blir det ikke nok. Man kan ikke leve på luftsuppe og venteboller i tilfelle ny vannlekkasje eller at vaskemaskinen ryker.
Jeg vet godt vi ikke er alene om å sitte med økonomiske bekymringer. Men etter å ha fått hjelp fra husbank og reddet hus, hverdag og så litt lys i enden, så er det en lav uføretrygd som skal sette stopper.
Vi har ikke mer energi, penger eller psyke til dette. Vi må bevare forholdet og resten av helsen så langt det går. Men det er trist som faen!! Vi er sinte og veldig lei oss. Man føler seg så ufattelig mislykket og lurer på når det skal ta slutt??
Vel, kaster oss rundt og begynt prosessen . Selge i dag er ikke lett. Vi må forberede oss på en lav salgssum eller at det tar tid. Samfunnet er ikke bygd opp for oss som mister helse og inntekt. Man skal leve på halvparten av det man hadde og i tillegg miste det sosiale og følelsen av å være en del av samfunnet.
Heldigvis har vi ikke små barn. Vi har klart å spare litt føre alt kræsjet så vi kan fikse småting føre et salg. Vi kaster oss rundt og legger om livet … igjen… Og kjemper på… igjen…
Der det er hjerterom er det husrom. Et hjem er der familien er og er det vi prøver tenke på i hele denne prosessen.
Hvorfor tror enkelte at dem har KRAV på å vite alt. Og da mener jeg alt!! Helt seriøst så går dem nesten av hengslene om dem ikke får hver minste lille detalj om det dem selv tror dem MÅ ,SKAL og BURDE vite.
La oss ta et eksempel her:
Jeg deler mye av hverdagen min bortsett fra ungene,selv om de er voksne, og noen ganger så velger jeg hva som føles som privat eller for mye for meg å si noe om. Andre ganger mener jeg rett og slett at det ikke er relevant informasjon på det daværende tispunkt.
Og hva skjer da? Jo det spekuleres og diskuteres i det vide og det breie . Til og med Trump ville vært stolt av konspirasjonene som kommer frem. For hva da? Hvorfor er dette så viktig?
Så miss Nozy, hvis jeg ville du skulle vite , så hadde jeg vel sagt det? Og er du så sinnsykt utålmodig : spør meg!! Ja MEG… og ikke fremmede uten navn eller relasjon til hverken deg selv eller saken😂
Pust, vent , og om informasjonen er ment for deg så kommer den. Jeg vet mange hater og føler det blir sagt A og ikke B alltid. Men det blir jo forventet hele forbanna alfabetet med en gang. …..
Så da fikk jeg det av mine skuldre. Jeg tåler mye og ler godt av mange dårlige «sannheter» som lages fordi det passer folk bedre enn det som egentlig stemmer . For når man først sier det dem lengter etter å høre , så tror dem jo ikke på det heller😂
Da var vi her igjen da. Nytt år med de samme mulighetene som i fjor. Personlig så er jeg sinnsykt glad for at jula er kasta hardt og brutalt ut og hverdagen kan melde seg.Jeg føler meg nemlig rett og slett fyllesyk.
Aner ikke om fler kjenner den følelsen, men hodepine, kvalme og svimmelhet preger ofte de første dagene etter en høytid. Stresset som følger med er der enten man vil eller ei, og jeg er såpass gammel blitt at jeg tåler rett og slett ikke et slikt race.
Vi feiret nyttår på hotell , som vi har gjort de siste 3 årene. Mest fordi vi er de kule foreldrene som lar gutta ha nyttårsfest i huset med sine venner, men også fordi det er utrolig deilig å gjemme seg litt fra all feiring.
Men når da hverdagen er her så sitter vi nå her. Ser på hverandre mens vi lurer på hva som skjedde. Er vi virkelig der at hverdag og fri ikke lenger har et skille?
Betyr alle fridager at vi ender opp med en fyllesyke kun preget av stress som ikke er vårt? Og hvordan blir man «nyktre» fra disse fyllekulene?
Skal si ifra om vi finner svaret. Akkurat nå er det på med utebuksa, finne frem dem store snøskuffe og trodde rævva kropp. Snøen flytter seg ikke selv. Og hørt at å svette hjelper mot fyllesyke 🤪
Ha et godt nytt år alle sammen. Ta med deg kun det hyggelige videre og legg resten igjen. Og ikke minst vær ålreit mot andre. Selv de du ikke kjenner. Hender dem også trenger litt hjelp❤️
Er det noe vi alle er enige om , så er det st ting sjelden går slik man planlegger det. Men å planlegge for sykdom som resulterer i å miste jobb og inntekt går ikke. Da heller ei å planlegge strømpriser,renter eller andre priser som skulle skyte til himmels på en og samme tid.
Vannlekkasjer og hull i taket inne og ute var heller ikke noe man kunne forutse .
Men vi holdt ut. Vi ga ikke opp og prøvde alt som fantes av muligheter for å kunne si til oss selv vi virkelig hadde gjort alt.
Vi har solgt bil og andre ting. Sammen som en familie har vi stått i alt.
Nå fikk vi en hjelpende hånd. Etter måneder med venting ble det innvilget hjelp av husbanken så huset kan beholdes. Vi satt med en fot ut døren og endelig ble vi hørt.
Å kunne fortelle hjemme at dette ordnet seg ble en tidlig julegave. Vi fikk lønn for alt strevet .
Alle problemene er ikke borte. Penger tar ikke vekk sykdom. Men det letter på endel andre ting. Man har råd til det som trengs i en helt vanlig hverdag . Vi tar ingenting for gitt, eller forventer at noen andre skal løse våre ting. Men vi våger å søke hjelp. Og vi våger å vise at også vi kan slite.
Så i dag har jeg endelig fått satt på plass spisestuen etter 3 mndr med snekkere og malere. I tillegg til Taktekkere ute og mange store utgifter. Å se spiseplassen klar for familiemiddag igjen var en sinnsykt stor glede. For er det som betyr noe. Å ha et trygt hjem hvor man kan gi barna mat og varme.
Jeg vil også benytte sjansen til å takke alle som støttet oss på spleis så vi fikk fikset taket inne. ❤️ Dere er en fantastisk gjeng mennesker og jeg vil aldri kunne få takket dere nok..
De siste ukene, ja månedene har ting snudd flere ganger. Både positivt og negativt. Jeg visste at jeg ville møte på følelser som kunne gjøre dagene litt mer sensitive enn tidligere. Og dermed måtte jeg gire opp et hakk. Nyte de positive små tingene. De bittesmå tingene andre kanskje tar for gitt har blitt ekstra viktige..
Hverdagen er ganske vanlig for oss også. Vi er ikke de eneste med sporadisk eller kronisk sykdom. Litt usikkerhet eller å måtte tenke om man er bra nok. Om det så er som Foreldre eller person. Forholdene rundt en preges jo av hvordan vi selv har det.
Jeg fikser det meste vil jeg si. Og med det mener jeg det i hverdagen. Ingen her mangler noe av det essensielle for å leve. Mat, klær osv er Fikset. Gutta møter to foreldre med tid til dem og som kan lytte, veilede og støtte mens dem finner veien i voksenlivet.
Ingen påføres noe skyld eller skam for å feile men heller heies frem for å ikke gi opp.
Mennesker med suksess er de som feilet men ikke ga seg🍀
Disse tingene manglet jeg selv i oppveksten. Og dermed så vanvittig viktig for meg å være der selv ved de små tingene andre kanskje ikke tenker over. Samtidig lærer jeg å gi slipp. La barna bli voksen, feile og ha trygghet at jeg står bak dem.
Nå nærmer min egen vei seg. Jeg starter neste uke i traumebehandling for den såreste biten i livet. Den delen jeg enda føler så sinnsykt skam og til tider skyld for. Om jeg gjorde nok. Kjempet hardt nok.
Overgrep er noe vi hører mye om og altfor mange trenger kum høre ordet så vet dem. Dem forstår uten at du sier et ord nesten.
Og de fleste vet også at skam og skyld går litt hånd i hånd . Dermed har man en ganske stor kamp pågående inni seg om man er klar over deg eller ikke.
Innerst inne vet jeg jo at dette som ble gjort MOT meg ikke var min feil. De voksne sviktet men samtidig påførte meg skam og skyld. Som jeg i alle disse årene har gitt meg selv. Stemmen deres ble min.
I nesten alle andre hendelser har jeg nå fått vekk den stemmen fra fortiden. Jeg ser meg som bra nok, sterk og fortiden er bare nettopp det. Jeg kan snakke om tingene som ble gjort og sagt uten å bli fysisk dårlig lenger. Ferdig bearbeidet …
Dermed så føler jeg jo at jeg er bedre rustet enn noensinne til å ta dette nå.
Men uansett…Tar meg liksom mer tid å bekjempe. Det har vært lagt ned som en «fake tanke» som ikke skulle taes frem som en sannhet. Hele meg visste hvor vondt dette kunne gjøre.
Så nå skal jeg altså ta det frem. Fikk ikke helt valget når hodet dro frem alle minnene, luktene og den lille jenta igjen. Så jeg må bare få dette gjort. La lille jenta bli voksen her også.
Den siste brikken skal på plass❤️
Har du noe du opplever eller har opplevd, ikke vent med å søke hjelp. Ikke gå med alt alene.
Å dele skaper trygghet der du ikke hadde det. Vite du ikke er alene eller skal skamme deg.
Et sted må man starte..
Kort sagt : jeg bodde i et hjem i 13 år jeg måtte rømme fra. Jeg har slitt og sliter enda med traumene etter tiden og tilslutt fikk jeg ikke fred på annen måte enn å endre hele navnet mitt offisielt.
Betina ble til Tina og etternavnet ble endret og mikset med mannen sitt da vi giftet oss i 2019.
Dette føltes som eneste riktige på en altfor lang tid hvor reaksjonene var heftige hver gang dem klarte å kontakte meg eller noen nær meg.
Tiden gikk litt og jeg begynte å få roen.
Dessverre så var ikke alt av mine ting med mitt gamle navn fjernet fra nettet og jeg ble funnet. Både av de som jeg ikke ønsket kontakt fra , og i tillegg av noen på anonyme forum.
Sistnevnte valgte å spre dette videre uten tanke for hvordan dette kan påvirke et menneske.
Bursdager ble et helvete og jeg turte ikke åpne nesten om det kom forespørsler på Messenger eller meldinger..
Dette er mennesker som allerede har fått kontakt og besøksforbud mot min bror.
Jeg prøvde på det samme men ble avslått.
Noe som gjorde alt mye vanskeligere.
Så hva nå??
Jeg hadde valget om å legge alt på is, slette alle mine sosiale medier eller ta tilbake navnet mitt og meg selv.
Jeg valgte det siste.
Tok et offentlig oppgjør og fortalte mitt fødenavn . Det var sårt og ikke så kult når man ikke får velge selv når man skal gjøre dette.
Samtidig ble tidligere omsorgspersoner stilt til veggs av meg. Igjen.. Hvor jeg skrev ganske hardt og klart hva som ville skje om jeg nå ikke ble en dem ikke lenger kjente. Ingen kontakt på noen som helst måte.Alt dem satt på av bilder eller ting som har noen tilknytning til meg skulle sendes et sted jeg valgte og deretter forsvinne helt ut av mitt liv. Og min familie sitt liv..
Jeg var lei av å være redd og usikker.
Siden denne uken alt skjedde har jeg hatt en pågående kamp med meg selv. Alt for å komme dit jeg ville. Å kunne endre tilbake og eie navn og livet fullt ut.
I dag gjorde jeg det!!
Skummelt som fy, og jeg merker at stolthet og nervøsitet går litt om hverandre.
Så derfor endrer jeg det først på mine sosiale medier og skal bruke litt tid føre det blir gjort juridisk.
Ting gjøres på mine premisser og ingen.. ingen skal noensinne skremme meg fra den jeg er , eller fra å leve med hodet hevet.
