I noen år nå har hverdagen dirret . Det ene har overlappet det andre og skapt en eneste stor ball å nøste opp.
Og neida , er ikke at det har sluttet å skje ting men det har nå blitt så stille. Og da snakker jeg om at gutta flyttet hjemmefra, huset er tømt for det meste og verden rundt oss er så … annerledes…
Mer og mer faller på plass, men vi må ta avgjørelser uten å nøle. Er ikke tid til å fundere, overtenke eller prøve for mye. Er det noe vi har lært er at livet skjer mens man selv sitter og funderer.
Ene sønnen spurte om jeg synes det var stille her etter de flyttet. Selvsagt!!
Ingen som skal kjøres eller hentes. Ingen overfylte kurver med klesvask eller oppvaskmaskin hver dag. Det er stille… veldig stille… En ny hverdag som ennå ikke har rukket å synke inn helt midt oppi alt kaoset med hussalg .
Jeg tenker at når vi sitter der, med koffertene som representerer restene av det livet vi hadde for bare 4 mndr siden, så blir det en liten reaksjon eller fem. Banna bein. Men frem til da er det å fylle stillheten med alt som skal gjøres nå. Leve i nuet. Nyte tiden med gutta når de har tid og med øvrig familie og venner. En ny reise skal vi legge ut på, hva den bringer aner vi ikke. Skummelt, spennende og litt trist på samme tid.
Noen ganger så føler jeg at jeg sitter utenfor og ser på mitt eget liv. Litt som i slow Motion og så leter jeg febrilsk etter fast forward knappen .
Hvor mye klarer jeg håndtere på en gang?
Ikke engang jeg vet det svaret. Og for å være helt ærlig så strekkes den strikken lenger og lenger for hver runde jeg går i ringen.
Så nå er jeg , eller vi er der, hvor autopiloten må settes på for å håndtere de neste månedene.
Vi snakker 2 operasjoner på mannen, som legger mye over på meg igjen. Det er verdt det , da jeg vet hans helse og livskvalitet vil bli bedre. Så kommer dps med traumebehandling , klargjøring av hus og de voksne barna som skal videre på sin måte. Følelsene som kommer med å miste så mye, ikke minst hva man må lære seg å leve på nytt med , kan få hvem som helst litt ned i kne. Jeg trives ikke med nesa i grusen. Jeg trives med å ha litt kontroll, noe som er egentlig tåpelig da jeg har hatt veldig lite kontroll på ting i mitt liv.
Nå må jeg velge smart. Velge riktig. Velge det som gir alle involverte det beste resultatet utifra situasjonen. For jeg lever etter at man alltid har et valg. Joda, noen ganger mellom svart eller demper sort, men fortsatt et valg.
Som mamma må jeg gi slipp på mine voksne barn som skal leve livet på sin måte. Dette samtidig som jeg er pårørende til en syk mann, og jeg skal bearbeide egen barndom, kjempe med spiseforstyrrelse og gi slipp på det vonde.
Alt handler om å bevege seg fremover. Komme seg opp og ut på andre siden med mest mulig i behold. Å stå i det koster. Men å stå i det betyr at man bearbeider og kan få ha litt kontrollen også. Vi fikk ikke velge når ting måtte gjøres, men nå velger vi hvordan det skal utføres, og hvordan vi ønsker at det skal se ut etterpå.
Alikevel , jeg vet det ikke finnes snarveier, quick fix eller en kontroll som spoler fort over det som er vanskelig .
Men en kan jo drømme litt, få en pause fra virkeligheten . ??
mer av vårt liv finner du på Snapchat : betinamarlen ❤️
Jeg er snart 45 år, hatt mer terapi enn jeg kan oppsummere og flere behandlere enn noen burde hatt.
Nå føler jeg at dette blir siste runden. Er all inn og her skal jeg komme ut på andre siden med traumene kun som et minne om noe som skjedde en gang.
Jeg har fått vekk så mye annet. Har verktøy som ville fått en mekaniker til å bli sjalu. Og jeg trenger dem alle. Er de som hjelper meg når kroppen responderer på noe hodet har lagret. Men som jeg egentlig ikke vil huske, føle eller oppleve noe mer.
I morgen er starten på slutten. En closure jeg selv får ta del i og bestemme at nå er det nok. Mitt liv er mitt, fortid er fortid.
Jeg er usikker, skjelven og direkte flau mens jeg sitter her som den lille jenta som følte seg som ingens barn.
Den jenta skal føle , huske og reparere til det ikke er mer å være redd for. Så voksne meg kan få fred .
På disse årene har vi stått sammen gjennom enorme påkjenninger med alt fra miste helse, jobb og enorme utgifter som ikke var beregnet. Men vi klarte oss . Vi gjorde de grepene som måtte til, for dette håpet vi skulle bedre seg.
Slik skulle det altså ikke bli. Og noen ganger må man stoppe før det går for langt. Så når mannen får en uføretrygd som ikke holder , og min inntekt går ned så blir det ikke nok. Man kan ikke leve på luftsuppe og venteboller i tilfelle ny vannlekkasje eller at vaskemaskinen ryker.
Jeg vet godt vi ikke er alene om å sitte med økonomiske bekymringer. Men etter å ha fått hjelp fra husbank og reddet hus, hverdag og så litt lys i enden, så er det en lav uføretrygd som skal sette stopper.
Vi har ikke mer energi, penger eller psyke til dette. Vi må bevare forholdet og resten av helsen så langt det går. Men det er trist som faen!! Vi er sinte og veldig lei oss. Man føler seg så ufattelig mislykket og lurer på når det skal ta slutt??
Vel, kaster oss rundt og begynt prosessen . Selge i dag er ikke lett. Vi må forberede oss på en lav salgssum eller at det tar tid. Samfunnet er ikke bygd opp for oss som mister helse og inntekt. Man skal leve på halvparten av det man hadde og i tillegg miste det sosiale og følelsen av å være en del av samfunnet.
Heldigvis har vi ikke små barn. Vi har klart å spare litt føre alt kræsjet så vi kan fikse småting føre et salg. Vi kaster oss rundt og legger om livet … igjen… Og kjemper på… igjen…
Der det er hjerterom er det husrom. Et hjem er der familien er og er det vi prøver tenke på i hele denne prosessen.
Hvorfor tror enkelte at dem har KRAV på å vite alt. Og da mener jeg alt!! Helt seriøst så går dem nesten av hengslene om dem ikke får hver minste lille detalj om det dem selv tror dem MÅ ,SKAL og BURDE vite.
La oss ta et eksempel her:
Jeg deler mye av hverdagen min bortsett fra ungene,selv om de er voksne, og noen ganger så velger jeg hva som føles som privat eller for mye for meg å si noe om. Andre ganger mener jeg rett og slett at det ikke er relevant informasjon på det daværende tispunkt.
Og hva skjer da? Jo det spekuleres og diskuteres i det vide og det breie . Til og med Trump ville vært stolt av konspirasjonene som kommer frem. For hva da? Hvorfor er dette så viktig?
Så miss Nozy, hvis jeg ville du skulle vite , så hadde jeg vel sagt det? Og er du så sinnsykt utålmodig : spør meg!! Ja MEG… og ikke fremmede uten navn eller relasjon til hverken deg selv eller saken😂
Pust, vent , og om informasjonen er ment for deg så kommer den. Jeg vet mange hater og føler det blir sagt A og ikke B alltid. Men det blir jo forventet hele forbanna alfabetet med en gang. …..
Så da fikk jeg det av mine skuldre. Jeg tåler mye og ler godt av mange dårlige «sannheter» som lages fordi det passer folk bedre enn det som egentlig stemmer . For når man først sier det dem lengter etter å høre , så tror dem jo ikke på det heller😂
Jeg klarer bare ikke la være å si noe nå. For de siste dagene har jeg virkelig måttet tenke på at det finnes ufattelig mange «dumme» folk der ute.
Jeg skriver dumme i gåsetegn pga det er de totalt uvitende ordene som sies som er dumme.
Jeg har den siste tiden begynt å åpne meg mer om mine spiseforstyrrelser. Noe jeg føler mye skam og flauhet over. Dette er et tema som sjelden har fått plass i mitt liv føre det blusset hardt opp igjen etter noen år hvor ting var mer «ok» .
Når man deler, forventer man alle mulige «gode råd» , påføring av skyld om f eks latskap eller å være oppmerksomhetssyk til å rett og slett «lyve».
Ja så drøyt er det til tider.
En av tingene som jeg synes er ufattelig svakt av noen å gjøre , er å bagatellisere enten smerte, sykdom eller annet som skaper utfordringer i en ellers ganske hard hverdag for mange. Å se hvor lett man kan slenge ut en setning og dermed avfeie åpenhet synes jeg vi burde klart å ha lært til nå at ikke er innafor.
Snakket med ei venninne i dag og vi kom inn på at folk mener for raskt. Spør ikke, men har en mening uten å vite eller forstå. Dette kan skape problemer for dem som velger å dele.
Så, tilbake til den siste tiden med hva jeg har opplevd Så trodde jeg at de første gangene var noen få tilfeller. Men fler enn jeg trodde kom med kommentarer på min kropp, utseende og væremåte som da tilsa at jeg var jo hverken så tynn , sliten eller så dårlig stelt at jeg kunne ha spiseforstyrrelser.
Jeg gikk etterhvert litt inn i meg selv og tok med meg alt dette. Her måtte jeg faktisk ha litt pause fra å dele mer fordi det ble ufattelig vanskelig. Jeg følte meg ikke trodd eller at jeg ikke var syk på «rett måte». Er det der vi er kommet?
Er det et antall kg eller hvordan du generelt ser ut som bestemmer dette?
I alle sykdommer eller diagnoser finnes ytterpunkter. Fra det verste til det mest milde. Man må være veldig forsiktig med å mene eller påstå noe , da man sjelden vet hele problematikken.
Så ja, jeg følte meg mer usikker nå på å dele. Fordi jeg trenger å få lov å eie dette og hjelpe meg selv ut av den vanskelige sirkelen. Ingen vet og ingen kan si. Men å mene noe skal dem alle. Var slik det føles for meg.
Jeg er heldigvis voksen og såpass sur og gammal at jeg klarer å dra meg ut av en slik negativ tankegang raskere enn da jeg har 25. og jeg velger å fortsette å dele. Jeg føler meg bedre med å åpne opp. Det er sårt og trigger til tider. Men akkurat nå så føles det som alt gjør det.
Men folkens, ikke snakk om andre sin vekt, hud, hår, klær eller annet for å si «du ser da ikke så tynn ut at du kan ha en spiseforstyrrelse . For er ikke det det handler om. Det finnes flere typer , grader og problematikker i dette.
Jeg er på rette veien. Søkt hjelp og jeg velger å være brutalt ærlig nå fremover. Jeg ønsker ikke å skade meg selv mer eller leve med denne problematikken lenger enn nødvendig.
Husk å søk hjelp om du sliter med noe. Uansett hva. Ikke bær på dette alene❤️
Er det noe vi alle er enige om , så er det st ting sjelden går slik man planlegger det. Men å planlegge for sykdom som resulterer i å miste jobb og inntekt går ikke. Da heller ei å planlegge strømpriser,renter eller andre priser som skulle skyte til himmels på en og samme tid.
Vannlekkasjer og hull i taket inne og ute var heller ikke noe man kunne forutse .
Men vi holdt ut. Vi ga ikke opp og prøvde alt som fantes av muligheter for å kunne si til oss selv vi virkelig hadde gjort alt.
Vi har solgt bil og andre ting. Sammen som en familie har vi stått i alt.
Nå fikk vi en hjelpende hånd. Etter måneder med venting ble det innvilget hjelp av husbanken så huset kan beholdes. Vi satt med en fot ut døren og endelig ble vi hørt.
Å kunne fortelle hjemme at dette ordnet seg ble en tidlig julegave. Vi fikk lønn for alt strevet .
Alle problemene er ikke borte. Penger tar ikke vekk sykdom. Men det letter på endel andre ting. Man har råd til det som trengs i en helt vanlig hverdag . Vi tar ingenting for gitt, eller forventer at noen andre skal løse våre ting. Men vi våger å søke hjelp. Og vi våger å vise at også vi kan slite.
Så i dag har jeg endelig fått satt på plass spisestuen etter 3 mndr med snekkere og malere. I tillegg til Taktekkere ute og mange store utgifter. Å se spiseplassen klar for familiemiddag igjen var en sinnsykt stor glede. For er det som betyr noe. Å ha et trygt hjem hvor man kan gi barna mat og varme.
Jeg vil også benytte sjansen til å takke alle som støttet oss på spleis så vi fikk fikset taket inne. ❤️ Dere er en fantastisk gjeng mennesker og jeg vil aldri kunne få takket dere nok..
Mandagen kom og jeg skulle ønske jeg kunne si det ikke synes helgen har vært lang…
Neida huset er hverken møkkete eller flyter over med rot,men etter min standard så er dette ikke godt nok.
Jeg sa på snappen for litt siden at jeg er stolt over alt jeg får til ifht situasjonen , og jeg hviler som legene ba meg om. Men nå kjenner jeg at det føles urettferdig at jeg ikke kan ha energien eller muligheten til å gjøre det som er den beste terapien :
vaske !!
Dagen i dag ble brukt til handling, serie, middag og så mer serie. Og litt pleie av syke folk imellom der.
Jeg vet og velger at dette er forbigående så et sted stopper dette tullet med å hvile mer enn jeg vil gjøre som pensjonist på gamlehjemmet.
Som mamma og kone forventer jeg nok en høyere standard fordi jeg vet jeg egentlig kan. I teorien … i praksis så ligger jo ikke ting lenger tilrette for dette tempoet og hardkjøret jeg alltid har hatt. Ihvertfall ikke for øyeblikket .
For jeg savner å ligge på kne å skrubbe gulvene , pusse vinduene hver uke eller organisere klesskap og skuffer. Den delen av meg er der, bare i hodet.
Den roen og gleden denne delen av meg pleide å gi koster nå mer energi og gir mer smerter, så hva gjør man da?
Var så heldig jeg fikk frozen shoulder for 2 år siden, noe som enda merkes på enkelte gjøremål. Da skulder nr 2 nå har fått slimpsebetennelse (venter på helt sikker diagnose med MR neste måned) så ble vaskingen enda mer vondt å utføre.
Jeg gjør det skikkelig enkelt for meg selv😂
Jeg føler seriøst jeg snart ikke duger til noe særlig. Kan ikke kalle meg husmor tenkte jeg her om dagen. Isåfall en som strøk på husmorskolen🫣 Joda jeg vet hva og hvordan men der stopper mye.
Tenk å savne noe så lite sosialt som å skrubbe noe?
Vel, jeg både vasker og rydder. Det tar bare sinnsykt mye lenger tid. Må hvile oftere. Man lærer seg å gjøre ting enda smartere, ikke hardere.
Er hverken 20 eller har en kropp som gir meg samme mulighetene som før. Jo fortere jeg aksepterer dette, jo lettere for meg selv.
Men… jeg føler for å sutre litt til. Over vaskefilla som ikke lenger er min terapi så jeg må finne noe nytt..
– #pent brukt 79 modell med slitne reservedeler søker ny hobby🤞
Ikke alle mennesker som smiler til deg er din venn.
Hørt det før?
Erfaringsmessig så er det faktisk slik at de som snakker ned andre eller dems liv ikke har alt på stell de heller…
På seg selv kjenner man andre?
Når det er sagt så tenker jeg vi burde snakke om en ting, nemlig de som lager underholdning eller ler når noen andre opplever sorg, smerte eller en vanskelig livssituasjon .
Det skjer nemlig oftere og mer åpenlyst enn mange skulle tro. Å bli ledd av om du ikke får til ting starter allerede i sandkassa. Der kommer som oftest voksne inn og redigerer barns oppførsel. Viser dem hvordan vi er snille og heller hjelper hverandre. Vi spør ofte barnet som ler :
«Hvordan ville du følt om det var deg de andre lo av??»
Så hvorfor skal da voksne le eller snakke ufint om andre mennesker som ikke får til noe , selv etter de kanskje har forsøkt alt. ?
Hvem skal si ifra og stoppe dette?
Alle kan havne i ulykka. Om det er å miste jobben, hjemmet sitt eller bli dumpa. Eller kanskje man våget å gjøre noe nytt men fikk det ikke til. Så da sitter man der og prøver å løse problemet. Noen må be om hjelp.
Av samfunnet eller venner og familie.
Og heldigvis finnes det mange som kaster seg rundt for å hjelpe.
Hvem av dem er du?
Er du den som føler deg så svak selv du må le av andre som sliter? Eller er du den som ville gitt siste skjorta du hadde om noen andre frøs?? Finnes en mellomting her selvsagt, men poenget tror jeg kommer frem.
Å hjelpe betyr ikke alltid penger eller materialistiske ting. Det kan være et støttende ord, en klem eller spørre om du kan gjøre noe for den/de det gjelder.
Ditt bidrag kan snu hele situasjonen ..
Andre veien så skaper man skam og enda dårligere følelse i en allerede sår situasjon. Man kan være den som tar siste håpet til barnet, kollegaen eller din egen partner og venn. Selv ukjente kan du ødelegge mye for ved å flire, leke bedrevitende eller lage underholdning for deg selv og andre på andres bekostning.
I en verden hvor vi ser den ene store tragedien etter den andre skjer , trenger vi da gjøre mer skade? Hovmod og overlegenhet skaper sjelden god karma eller hjelper noen.
Sjelden det hjelper din egen hverdag heller.
Skap smil hos andre, ikke tråkk på noen som ikke har mulighet å stå rett opp der og da.
En dag kan det være deg selv som trenger den hjelpen, klemmen eller skjorta…
Pass opp for her kommer selvskryt og positivitet på høyt nivå;)
Når jeg tok dette bildet så følte jeg meg sinnsykt bra på utsiden. Jeg hadde en litt tøff kveld så bestemt meg bare for å fikse litt på det. Alt trenger da ikke føles rævva mener nå jeg.
Dette settet kjøpte jeg på eBay for lenge siden. Er umulig å finne likt nå så jeg (noe jeg var ganske skuffet over) men er glad jeg kjøpte det den gangen.
Jeg merket hele meg endret deg da jeg tok det på. Smil i speilet kom frem …
Var det virkelig alt som skulle til??
Følte meg litt lurt av meg selv der et sekund.
Men helt ærlig så reddet det antrekket mye av kvelden. Jeg følte meg roligere og fikk unnagjort mer ting enn jeg hadde trodd.
Så en ren vinn-vinn situasjon.
Det jeg lærte her er at å finne favorittplagg kan endre en geip til et smil.
Sleng på deg noe du digger, ta noen selfier i speilet(for din egen del) og neste gang elefantdagen kommer så titt på bildene.
Du er jo smashing😀
