Du er da ikke så tynn…

Jeg klarer bare ikke la være å si noe nå. For de siste dagene har jeg virkelig måttet tenke på at det finnes ufattelig mange «dumme» folk der ute.
Jeg skriver dumme i gåsetegn pga det er de totalt uvitende ordene som sies som er dumme.

Jeg har den siste tiden begynt å åpne meg mer om mine spiseforstyrrelser. Noe jeg føler mye skam og flauhet over. Dette er et tema som sjelden har fått plass i mitt liv føre det blusset hardt opp igjen etter noen år hvor ting var mer «ok» .

Når man deler, forventer man alle mulige «gode råd» , påføring av skyld om f eks latskap eller å være oppmerksomhetssyk til å rett og slett «lyve».
Ja så drøyt er det til tider.

En av tingene som jeg synes er ufattelig svakt av noen å gjøre , er å bagatellisere enten smerte, sykdom eller annet som skaper utfordringer i en ellers ganske hard hverdag for mange. Å se hvor lett man kan slenge ut en setning og dermed avfeie åpenhet synes jeg vi burde klart å ha lært til nå at ikke er innafor.

Snakket med ei venninne i dag og vi kom inn på at folk mener for raskt. Spør ikke, men har en mening uten å vite eller forstå. Dette kan skape problemer for dem som velger å dele.

Så, tilbake til den siste tiden med hva jeg har opplevd Så trodde jeg at de første gangene var noen få tilfeller. Men fler enn jeg trodde kom med kommentarer på min kropp, utseende og væremåte som da tilsa at jeg var jo hverken så tynn , sliten eller så dårlig stelt at jeg kunne ha spiseforstyrrelser.

Jeg gikk etterhvert litt inn i meg selv og tok med meg alt dette. Her måtte jeg faktisk ha litt pause fra å dele mer fordi det ble ufattelig vanskelig. Jeg følte meg ikke trodd eller at jeg ikke var syk på «rett måte». Er det der vi er kommet?
Er det et antall kg eller hvordan du generelt ser ut som bestemmer dette?

I alle sykdommer eller diagnoser finnes ytterpunkter. Fra det verste til det mest milde. Man må være veldig forsiktig med å mene eller påstå noe , da man sjelden vet hele problematikken.

Så ja, jeg følte meg mer usikker nå på å dele. Fordi jeg trenger å få lov å eie dette og hjelpe meg selv ut av den vanskelige sirkelen. Ingen vet og ingen kan si. Men å mene noe skal dem alle. Var slik det føles for meg.

Jeg er heldigvis voksen og såpass sur og gammal at jeg klarer å dra meg ut av en slik negativ tankegang raskere enn da jeg har 25. og jeg velger å fortsette å dele. Jeg føler meg bedre med å åpne opp. Det er sårt og trigger til tider. Men akkurat nå så føles det som alt gjør det.

Men folkens, ikke snakk om andre sin vekt, hud, hår, klær eller annet for å si «du ser da ikke så tynn ut at du kan ha en spiseforstyrrelse . For er ikke det det handler om. Det finnes flere typer , grader og problematikker i dette.

Jeg er på rette veien. Søkt hjelp og jeg velger å være brutalt ærlig nå fremover. Jeg ønsker ikke å skade meg selv mer eller leve med denne problematikken lenger enn nødvendig.

Husk å søk hjelp om du sliter med noe. Uansett hva. Ikke bær på dette alene❤️

Hilsen meg som aldri gir opp❤️

Litt småkvalm faktisk

Triggerwarning!!

Da var det gått en uke siden jeg var på tur alene og hadde noen aha-opplevelser som viste seg å være både positive og negative.
Så hvordan har siste uka egentlig vært?
For jeg fikk hvile, tenkt masse og ikke minst føle litt på å være litt bare for meg selv også. Noe jeg skrev er både vanskelig , men også noe jeg savner ofte.

Dessverre skulle jeg ønske jeg kunne si jeg hadde ny giv og ny kontroll. Problemet er jo at det man trengte pause fra er der fortsatt. Tankene og usikkerheten for det man måtte føle den dagen. Det som gjør At jeg saumfarer skapene eller ikke finner stoppknappen . Men der har jeg ikke noe å stille opp med enda, selv om jeg hver bidige dag banker opp meg selv for de «dumme « valgene mine. Sitter alltid igjen med den sinnsyke kvalmen. Både fordi magen er sprekkeferdig , og fordi jeg blir faktisk kvalm av meg selv.

Å innrømme dette er ikke så lett da det gir meg mer å døyve av følelser. Så jeg var der i dag da. Og i går. Og dagen føre der. Jeg starter bra de første 4 timene mens dagen enda ikke har tatt fra meg pågangsmotet. Jævla dystert ikke sant?
Skal love deg det er det .

Påsken, godiset flyter overalt, og dermed nok en rettferdiggjøring av å dytte på.. deppa er ordet.
Butikken er nå en fiende. Kjøleskapet og skapene. Jeg har egentlig bare lyst å kaste alt og ha et minikjøleskap .
Burde vel også bodd lenger unna et kjøpesenter ….

Men vi grilla i dag. Hele familien samlet med burgere og påskeegg.
Gutta mangler ikke noe, så mitt problem skal ikke påvirke dem på noen som helst måte.Og det er utrolig viktig for meg at familien skal leve mest mulig naturlig med dette. Målet er jo at jeg også skal komme dit.
Og det vet jeg skjer❤️

Min spiseforstyrrelse (trigger)

TRIGGERWARNING!!!!

Hei jeg er en overspiser… og en som spiser for lite. Hun Som spiser for å dempe alle typer følelser.
Mat er overalt. Det er nødvendig og det er for meg den vanskeligste tingen å kontrollere.
Den kontrollerer meg i perioder. Lange eller korte.

Jeg har veid 123 kg og 58. Ikke noe av dette var sunt eller bra. Kun et tegn på hva som var feil. Kommentarene kom ofte ved begge deler.en enkel kommentar kunne ta meg begge veier. Det handler jo om følelser. Vonde som gode.

Mest av alt overspiser jeg. En spiseforstyrrelse som er mer vanlig enn de andre faktisk. Lærte jeg først her om dagen.

Jeg er flau. Jeg føler meg dum fordi jeg spiser. Andre ser det jo ikke. Dem ser bare en som «koser seg».

Noen dager finnes ingen stoppknapp. Spiser til det er tomt. Spiser mens jeg graver i skap og skuffer. Mest av alt den maten som ødelegger meg mest.

Jeg straffer meg med mat.
Hvert måltid føles som noe jeg vil unngå. Samtidig som jeg bare lengter etter å spise. Bare ikke måltidene hvor vi sitter ved bordet.

Jeg ønsker ikke ha det sånn. Jeg vil nyte maten uten å inhalere som det er mitt siste måltid. Uten å kjøpe noe og gjemme unna «bevisene» etterpå.

Når maten er nede kommer skyldfølelsen . Og da må jeg ha mere mat. Føler en «sult» som egentlig ikke er der. Blir aldri fullt lissom.
Så kommer dagene hvor det ikke skal spises. All mat måles og nøye kontrolleres. Da skal all maten dagene før ut og vekk.

Har dessverre slitt med maten siden jeg var liten og opplevde at mat var en form for både straff og belønning. Nå straffer jeg meg selv med mat slik den ble av andre.

Helt på trynet. Føles så unødvendig og feil. Allikevel en helt vanlig hverdag for meg.
Jeg har vært heldig som har hatt såpass lange perioder hvor dette ikke har hatt totalt kontroll. Trent og spist Sundt og kontrollert så overspisingen ikke fikk grepet.
Så skjedde livet nå. Redsel og usikkerhet gikk over på redselen for å mislykkes. Så nå er jeg tilbake i terapi.
Vi skal jobbe med dette.
Jeg skal tilbake til andre måter å regulerer på.

Jeg heier på meg!!

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top