I noen år nå har hverdagen dirret . Det ene har overlappet det andre og skapt en eneste stor ball å nøste opp.
Og neida , er ikke at det har sluttet å skje ting men det har nå blitt så stille. Og da snakker jeg om at gutta flyttet hjemmefra, huset er tømt for det meste og verden rundt oss er så … annerledes…
Mer og mer faller på plass, men vi må ta avgjørelser uten å nøle. Er ikke tid til å fundere, overtenke eller prøve for mye. Er det noe vi har lært er at livet skjer mens man selv sitter og funderer.
Ene sønnen spurte om jeg synes det var stille her etter de flyttet. Selvsagt!!
Ingen som skal kjøres eller hentes. Ingen overfylte kurver med klesvask eller oppvaskmaskin hver dag. Det er stille… veldig stille… En ny hverdag som ennå ikke har rukket å synke inn helt midt oppi alt kaoset med hussalg .
Jeg tenker at når vi sitter der, med koffertene som representerer restene av det livet vi hadde for bare 4 mndr siden, så blir det en liten reaksjon eller fem. Banna bein. Men frem til da er det å fylle stillheten med alt som skal gjøres nå. Leve i nuet. Nyte tiden med gutta når de har tid og med øvrig familie og venner. En ny reise skal vi legge ut på, hva den bringer aner vi ikke. Skummelt, spennende og litt trist på samme tid.
Noen ganger så føler jeg at jeg sitter utenfor og ser på mitt eget liv. Litt som i slow Motion og så leter jeg febrilsk etter fast forward knappen .
Hvor mye klarer jeg håndtere på en gang?
Ikke engang jeg vet det svaret. Og for å være helt ærlig så strekkes den strikken lenger og lenger for hver runde jeg går i ringen.
Så nå er jeg , eller vi er der, hvor autopiloten må settes på for å håndtere de neste månedene.
Vi snakker 2 operasjoner på mannen, som legger mye over på meg igjen. Det er verdt det , da jeg vet hans helse og livskvalitet vil bli bedre. Så kommer dps med traumebehandling , klargjøring av hus og de voksne barna som skal videre på sin måte. Følelsene som kommer med å miste så mye, ikke minst hva man må lære seg å leve på nytt med , kan få hvem som helst litt ned i kne. Jeg trives ikke med nesa i grusen. Jeg trives med å ha litt kontroll, noe som er egentlig tåpelig da jeg har hatt veldig lite kontroll på ting i mitt liv.
Nå må jeg velge smart. Velge riktig. Velge det som gir alle involverte det beste resultatet utifra situasjonen. For jeg lever etter at man alltid har et valg. Joda, noen ganger mellom svart eller demper sort, men fortsatt et valg.
Som mamma må jeg gi slipp på mine voksne barn som skal leve livet på sin måte. Dette samtidig som jeg er pårørende til en syk mann, og jeg skal bearbeide egen barndom, kjempe med spiseforstyrrelse og gi slipp på det vonde.
Alt handler om å bevege seg fremover. Komme seg opp og ut på andre siden med mest mulig i behold. Å stå i det koster. Men å stå i det betyr at man bearbeider og kan få ha litt kontrollen også. Vi fikk ikke velge når ting måtte gjøres, men nå velger vi hvordan det skal utføres, og hvordan vi ønsker at det skal se ut etterpå.
Alikevel , jeg vet det ikke finnes snarveier, quick fix eller en kontroll som spoler fort over det som er vanskelig .
Men en kan jo drømme litt, få en pause fra virkeligheten . ??
mer av vårt liv finner du på Snapchat : betinamarlen ❤️
Jeg er snart 45 år, hatt mer terapi enn jeg kan oppsummere og flere behandlere enn noen burde hatt.
Nå føler jeg at dette blir siste runden. Er all inn og her skal jeg komme ut på andre siden med traumene kun som et minne om noe som skjedde en gang.
Jeg har fått vekk så mye annet. Har verktøy som ville fått en mekaniker til å bli sjalu. Og jeg trenger dem alle. Er de som hjelper meg når kroppen responderer på noe hodet har lagret. Men som jeg egentlig ikke vil huske, føle eller oppleve noe mer.
Hvorfor tror enkelte at dem har KRAV på å vite alt. Og da mener jeg alt!! Helt seriøst så går dem nesten av hengslene om dem ikke får hver minste lille detalj om det dem selv tror dem MÅ ,SKAL og BURDE vite.
La oss ta et eksempel her:
Jeg deler mye av hverdagen min bortsett fra ungene,selv om de er voksne, og noen ganger så velger jeg hva som føles som privat eller for mye for meg å si noe om. Andre ganger mener jeg rett og slett at det ikke er relevant informasjon på det daværende tispunkt.
Og hva skjer da? Jo det spekuleres og diskuteres i det vide og det breie . Til og med Trump ville vært stolt av konspirasjonene som kommer frem. For hva da? Hvorfor er dette så viktig?
Så miss Nozy, hvis jeg ville du skulle vite , så hadde jeg vel sagt det? Og er du så sinnsykt utålmodig : spør meg!! Ja MEG… og ikke fremmede uten navn eller relasjon til hverken deg selv eller saken😂
Pust, vent , og om informasjonen er ment for deg så kommer den. Jeg vet mange hater og føler det blir sagt A og ikke B alltid. Men det blir jo forventet hele forbanna alfabetet med en gang. …..
Så da fikk jeg det av mine skuldre. Jeg tåler mye og ler godt av mange dårlige «sannheter» som lages fordi det passer folk bedre enn det som egentlig stemmer . For når man først sier det dem lengter etter å høre , så tror dem jo ikke på det heller😂
Jeg klarer bare ikke la være å si noe nå. For de siste dagene har jeg virkelig måttet tenke på at det finnes ufattelig mange «dumme» folk der ute.
Jeg skriver dumme i gåsetegn pga det er de totalt uvitende ordene som sies som er dumme.
Jeg har den siste tiden begynt å åpne meg mer om mine spiseforstyrrelser. Noe jeg føler mye skam og flauhet over. Dette er et tema som sjelden har fått plass i mitt liv føre det blusset hardt opp igjen etter noen år hvor ting var mer «ok» .
Når man deler, forventer man alle mulige «gode råd» , påføring av skyld om f eks latskap eller å være oppmerksomhetssyk til å rett og slett «lyve».
Ja så drøyt er det til tider.
En av tingene som jeg synes er ufattelig svakt av noen å gjøre , er å bagatellisere enten smerte, sykdom eller annet som skaper utfordringer i en ellers ganske hard hverdag for mange. Å se hvor lett man kan slenge ut en setning og dermed avfeie åpenhet synes jeg vi burde klart å ha lært til nå at ikke er innafor.
Snakket med ei venninne i dag og vi kom inn på at folk mener for raskt. Spør ikke, men har en mening uten å vite eller forstå. Dette kan skape problemer for dem som velger å dele.
Så, tilbake til den siste tiden med hva jeg har opplevd Så trodde jeg at de første gangene var noen få tilfeller. Men fler enn jeg trodde kom med kommentarer på min kropp, utseende og væremåte som da tilsa at jeg var jo hverken så tynn , sliten eller så dårlig stelt at jeg kunne ha spiseforstyrrelser.
Jeg gikk etterhvert litt inn i meg selv og tok med meg alt dette. Her måtte jeg faktisk ha litt pause fra å dele mer fordi det ble ufattelig vanskelig. Jeg følte meg ikke trodd eller at jeg ikke var syk på «rett måte». Er det der vi er kommet?
Er det et antall kg eller hvordan du generelt ser ut som bestemmer dette?
I alle sykdommer eller diagnoser finnes ytterpunkter. Fra det verste til det mest milde. Man må være veldig forsiktig med å mene eller påstå noe , da man sjelden vet hele problematikken.
Så ja, jeg følte meg mer usikker nå på å dele. Fordi jeg trenger å få lov å eie dette og hjelpe meg selv ut av den vanskelige sirkelen. Ingen vet og ingen kan si. Men å mene noe skal dem alle. Var slik det føles for meg.
Jeg er heldigvis voksen og såpass sur og gammal at jeg klarer å dra meg ut av en slik negativ tankegang raskere enn da jeg har 25. og jeg velger å fortsette å dele. Jeg føler meg bedre med å åpne opp. Det er sårt og trigger til tider. Men akkurat nå så føles det som alt gjør det.
Men folkens, ikke snakk om andre sin vekt, hud, hår, klær eller annet for å si «du ser da ikke så tynn ut at du kan ha en spiseforstyrrelse . For er ikke det det handler om. Det finnes flere typer , grader og problematikker i dette.
Jeg er på rette veien. Søkt hjelp og jeg velger å være brutalt ærlig nå fremover. Jeg ønsker ikke å skade meg selv mer eller leve med denne problematikken lenger enn nødvendig.
Husk å søk hjelp om du sliter med noe. Uansett hva. Ikke bær på dette alene❤️
Er det noe vi alle er enige om , så er det st ting sjelden går slik man planlegger det. Men å planlegge for sykdom som resulterer i å miste jobb og inntekt går ikke. Da heller ei å planlegge strømpriser,renter eller andre priser som skulle skyte til himmels på en og samme tid.
Vannlekkasjer og hull i taket inne og ute var heller ikke noe man kunne forutse .
Men vi holdt ut. Vi ga ikke opp og prøvde alt som fantes av muligheter for å kunne si til oss selv vi virkelig hadde gjort alt.
Vi har solgt bil og andre ting. Sammen som en familie har vi stått i alt.
Nå fikk vi en hjelpende hånd. Etter måneder med venting ble det innvilget hjelp av husbanken så huset kan beholdes. Vi satt med en fot ut døren og endelig ble vi hørt.
Å kunne fortelle hjemme at dette ordnet seg ble en tidlig julegave. Vi fikk lønn for alt strevet .
Alle problemene er ikke borte. Penger tar ikke vekk sykdom. Men det letter på endel andre ting. Man har råd til det som trengs i en helt vanlig hverdag . Vi tar ingenting for gitt, eller forventer at noen andre skal løse våre ting. Men vi våger å søke hjelp. Og vi våger å vise at også vi kan slite.
Så i dag har jeg endelig fått satt på plass spisestuen etter 3 mndr med snekkere og malere. I tillegg til Taktekkere ute og mange store utgifter. Å se spiseplassen klar for familiemiddag igjen var en sinnsykt stor glede. For er det som betyr noe. Å ha et trygt hjem hvor man kan gi barna mat og varme.
Jeg vil også benytte sjansen til å takke alle som støttet oss på spleis så vi fikk fikset taket inne. ❤️ Dere er en fantastisk gjeng mennesker og jeg vil aldri kunne få takket dere nok..
Pass opp for her kommer selvskryt og positivitet på høyt nivå;)
Når jeg tok dette bildet så følte jeg meg sinnsykt bra på utsiden. Jeg hadde en litt tøff kveld så bestemt meg bare for å fikse litt på det. Alt trenger da ikke føles rævva mener nå jeg.
Dette settet kjøpte jeg på eBay for lenge siden. Er umulig å finne likt nå så jeg (noe jeg var ganske skuffet over) men er glad jeg kjøpte det den gangen.
Jeg merket hele meg endret deg da jeg tok det på. Smil i speilet kom frem …
Var det virkelig alt som skulle til??
Følte meg litt lurt av meg selv der et sekund.
Men helt ærlig så reddet det antrekket mye av kvelden. Jeg følte meg roligere og fikk unnagjort mer ting enn jeg hadde trodd.
Så en ren vinn-vinn situasjon.
Det jeg lærte her er at å finne favorittplagg kan endre en geip til et smil.
Sleng på deg noe du digger, ta noen selfier i speilet(for din egen del) og neste gang elefantdagen kommer så titt på bildene.
Du er jo smashing😀
De siste ukene, ja månedene har ting snudd flere ganger. Både positivt og negativt. Jeg visste at jeg ville møte på følelser som kunne gjøre dagene litt mer sensitive enn tidligere. Og dermed måtte jeg gire opp et hakk. Nyte de positive små tingene. De bittesmå tingene andre kanskje tar for gitt har blitt ekstra viktige..
Hverdagen er ganske vanlig for oss også. Vi er ikke de eneste med sporadisk eller kronisk sykdom. Litt usikkerhet eller å måtte tenke om man er bra nok. Om det så er som Foreldre eller person. Forholdene rundt en preges jo av hvordan vi selv har det.
Jeg fikser det meste vil jeg si. Og med det mener jeg det i hverdagen. Ingen her mangler noe av det essensielle for å leve. Mat, klær osv er Fikset. Gutta møter to foreldre med tid til dem og som kan lytte, veilede og støtte mens dem finner veien i voksenlivet.
Ingen påføres noe skyld eller skam for å feile men heller heies frem for å ikke gi opp.
Mennesker med suksess er de som feilet men ikke ga seg🍀
Disse tingene manglet jeg selv i oppveksten. Og dermed så vanvittig viktig for meg å være der selv ved de små tingene andre kanskje ikke tenker over. Samtidig lærer jeg å gi slipp. La barna bli voksen, feile og ha trygghet at jeg står bak dem.
Nå nærmer min egen vei seg. Jeg starter neste uke i traumebehandling for den såreste biten i livet. Den delen jeg enda føler så sinnsykt skam og til tider skyld for. Om jeg gjorde nok. Kjempet hardt nok.
Overgrep er noe vi hører mye om og altfor mange trenger kum høre ordet så vet dem. Dem forstår uten at du sier et ord nesten.
Og de fleste vet også at skam og skyld går litt hånd i hånd . Dermed har man en ganske stor kamp pågående inni seg om man er klar over deg eller ikke.
Innerst inne vet jeg jo at dette som ble gjort MOT meg ikke var min feil. De voksne sviktet men samtidig påførte meg skam og skyld. Som jeg i alle disse årene har gitt meg selv. Stemmen deres ble min.
I nesten alle andre hendelser har jeg nå fått vekk den stemmen fra fortiden. Jeg ser meg som bra nok, sterk og fortiden er bare nettopp det. Jeg kan snakke om tingene som ble gjort og sagt uten å bli fysisk dårlig lenger. Ferdig bearbeidet …
Dermed så føler jeg jo at jeg er bedre rustet enn noensinne til å ta dette nå.
Men uansett…Tar meg liksom mer tid å bekjempe. Det har vært lagt ned som en «fake tanke» som ikke skulle taes frem som en sannhet. Hele meg visste hvor vondt dette kunne gjøre.
Så nå skal jeg altså ta det frem. Fikk ikke helt valget når hodet dro frem alle minnene, luktene og den lille jenta igjen. Så jeg må bare få dette gjort. La lille jenta bli voksen her også.
Den siste brikken skal på plass❤️
Har du noe du opplever eller har opplevd, ikke vent med å søke hjelp. Ikke gå med alt alene.
Å dele skaper trygghet der du ikke hadde det. Vite du ikke er alene eller skal skamme deg.
Et sted må man starte..
Kort sagt : jeg bodde i et hjem i 13 år jeg måtte rømme fra. Jeg har slitt og sliter enda med traumene etter tiden og tilslutt fikk jeg ikke fred på annen måte enn å endre hele navnet mitt offisielt.
Betina ble til Tina og etternavnet ble endret og mikset med mannen sitt da vi giftet oss i 2019.
Dette føltes som eneste riktige på en altfor lang tid hvor reaksjonene var heftige hver gang dem klarte å kontakte meg eller noen nær meg.
Tiden gikk litt og jeg begynte å få roen.
Dessverre så var ikke alt av mine ting med mitt gamle navn fjernet fra nettet og jeg ble funnet. Både av de som jeg ikke ønsket kontakt fra , og i tillegg av noen på anonyme forum.
Sistnevnte valgte å spre dette videre uten tanke for hvordan dette kan påvirke et menneske.
Bursdager ble et helvete og jeg turte ikke åpne nesten om det kom forespørsler på Messenger eller meldinger..
Dette er mennesker som allerede har fått kontakt og besøksforbud mot min bror.
Jeg prøvde på det samme men ble avslått.
Noe som gjorde alt mye vanskeligere.
Så hva nå??
Jeg hadde valget om å legge alt på is, slette alle mine sosiale medier eller ta tilbake navnet mitt og meg selv.
Jeg valgte det siste.
Tok et offentlig oppgjør og fortalte mitt fødenavn . Det var sårt og ikke så kult når man ikke får velge selv når man skal gjøre dette.
Samtidig ble tidligere omsorgspersoner stilt til veggs av meg. Igjen.. Hvor jeg skrev ganske hardt og klart hva som ville skje om jeg nå ikke ble en dem ikke lenger kjente. Ingen kontakt på noen som helst måte.Alt dem satt på av bilder eller ting som har noen tilknytning til meg skulle sendes et sted jeg valgte og deretter forsvinne helt ut av mitt liv. Og min familie sitt liv..
Jeg var lei av å være redd og usikker.
Siden denne uken alt skjedde har jeg hatt en pågående kamp med meg selv. Alt for å komme dit jeg ville. Å kunne endre tilbake og eie navn og livet fullt ut.
I dag gjorde jeg det!!
Skummelt som fy, og jeg merker at stolthet og nervøsitet går litt om hverandre.
Så derfor endrer jeg det først på mine sosiale medier og skal bruke litt tid føre det blir gjort juridisk.
Ting gjøres på mine premisser og ingen.. ingen skal noensinne skremme meg fra den jeg er , eller fra å leve med hodet hevet.
Du er en med mye på hjertet , så du lager en blogg, vlogg eller profil et sted hvor det å nå ut til flest mulig føles som et bra valg.
Du deler dine tanker og hverdag. Eksponerer deg selv både sårbar eller som en som ønsker endre verden… om så bare littegrann.
Du har trua på at ihvertfall et menneske kanskje kan føle seg litt mindre alene eller føle seg generelt bedre når du våger å si det høyt.
Du er gira og responsen er enorm, hvorpå du får mer guts og trua på deg selv. Selvtilliten får en boost..
Meldingene kommer om at dem kjenner seg igjen og takker deg for at du deler.
-Du er en sterk person eller råskinn.
-Vi trenger flere som deg.
-Eller min favoritt» takk for at du gjorde dagen min bedre»
Disse som skriver dette er åpne selv fordi du valgte å være åpen.
Dermed skapte du et lite fellesskap hvor man sammen styrkes.
Å fø slikt føles fantastisk. Man ser at det man gjør er viktig og dermed bygges du selv opp. En helt klart vinn/vinn opplevelse.
Når jeg velger å både skrive og snakke om det å vøre offentlig så vil jeg dele begge sider. For alt kan komme med litt regn og skyer, men du prøver å ikke la deg påvirke.
Funker det ???
Svaret er faktisk NEI!!
Vi er alle mennesker og de fleste av oss er født med empati både for andre og oss selv. Vi blir lei oss, usikre eller bare trekker oss vekk.
Vi vet hvordan ord kan nesten ødelegge eller redde noens dag og jeg må ærlig si jeg blir en smule forbanna og oppgitt når jeg ser hvor mange som bare venter på et nytt offer å plukke fra hverandre.
Og misery loves company!!!
Dem finner hverandre raskere enn man skulle tro. Samholdet med å være negativ mot andre er blitt en meget smittsom sykdom som blir bare større og større i skadeomfang.
Men såpass må dem bare tåle er forsvaret, mens ord som dette kommer inn direkte eller skrives på forumer uten antydning til å tenke seg om:
-Du er tragisk
-ekkelt menneske
-negativ du er
-slutt å marinerer deg i fortiden
-Jævla naver
-Du lyver
-Hadde du vært mer positiv ville du ikke fått så mye hat
-så stygge bryn
-Logg av og gjør jobben din isteden
-Stakkars barna dine
-Faen du ser ut som en narkis
-skjønner godt du ble mobba
-Du fortjener ikke noe
Dette er bare noen av de tingene man skal «tåle» .Jeg ønsker ikke dele de som er verre for dem burde aldri sett dagens lys.
Når man får slikt nesten daglig gjør det noe med en som person, men gud forby man skal si ifra . Da gjør man seg selv til et offer, burde fjerne seg og slutte å synes synd på seg selv.
Du velger å snakke høyt så såpass får man tåle.
Ytringsfrihet kalles det.
Saklig kritikk eller motvekt mot alle som ikke « ser sannheten» .
Jeg skal dele en liten sannhet:
Bruker du din såkalte ytringsfrihet får du pokker meg tåle at jeg eller andre svarer!!
Når man slenger om seg med sårende ord og handlinger så får man selv ta konsekvensene..
Ytringsfrihet misbrukes og mobbing defineres tydeligvis av den som mobber for tiden.
Vel, vi setter en stopper. Nå er det bra!!
Jeg blåser i hvem du er for ingen har lov til å såre eller skade andre… ALDRI..
For å avslutte positivt så vil jeg ta med hvor utrolig mange flotte mennesker man treffer når man velger å starte noe som er såpass offentlig. De er grunnen til at man fortsetter, og ikke lar de med dårlige hensikter ødelegge alt.
Så får vi som tåler såpass fortsette å skape steder for alle uansett hva men bærer med seg❤️
