fruatil

Stikkord: psykisk helse

Blogg

Fast Forward

Noen ganger så føler jeg at jeg sitter utenfor og ser på mitt eget liv. Litt som i slow Motion og så leter jeg febrilsk etter fast forward knappen .

Hvor mye klarer jeg håndtere på en gang?

Ikke engang jeg vet det svaret. Og for å være helt ærlig så strekkes den strikken lenger og lenger for hver runde jeg går i ringen.
Så nå er jeg , eller vi er der,  hvor autopiloten må settes på for å håndtere de neste månedene.

Vi snakker 2 operasjoner på mannen, som legger mye over på meg igjen. Det er verdt det , da jeg vet hans helse og livskvalitet vil bli bedre. Så kommer dps med traumebehandling , klargjøring av hus og de voksne barna som skal videre på sin måte.
Følelsene som kommer med å miste så mye,  ikke minst hva man må lære seg å leve på nytt med , kan få hvem som helst litt ned i kne. Jeg trives ikke med nesa i grusen. Jeg trives med å ha litt kontroll, noe som er egentlig tåpelig da jeg har hatt veldig lite kontroll på ting i mitt liv. 

Annonsørinnhold
Vårens kuleste sneakers til henne
Vårens kuleste sneakers til henne

Nå må jeg velge smart. Velge riktig. Velge det som gir alle involverte det beste resultatet  utifra situasjonen. For jeg lever etter at man alltid har et valg. Joda,  noen ganger mellom svart eller demper sort, men fortsatt et valg.

Som mamma må jeg gi slipp på mine voksne barn som skal leve livet på sin måte. Dette samtidig som jeg er pårørende til en syk mann, og jeg skal bearbeide egen barndom, kjempe med spiseforstyrrelse  og gi slipp på det vonde.

Alt handler om å bevege seg fremover. Komme seg opp og ut på andre siden med mest mulig i behold. Å stå i det koster. Men å stå i det betyr at man bearbeider og kan få ha litt kontrollen også. Vi fikk ikke velge når ting måtte gjøres, men nå velger vi hvordan det skal utføres, og hvordan vi ønsker at det skal se ut etterpå.
Alikevel , jeg vet det ikke finnes snarveier, quick fix eller en kontroll som spoler fort over det som er vanskelig .
Men en kan jo drømme litt, få en pause fra virkeligheten . ??

mer av vårt liv finner du på Snapchat : betinamarlen ❤️

Blogg

EMDR , hva venter meg nå?

Er jeg klar?
Er jeg på siste runden nå?

Jeg er snart 45 år, hatt mer terapi enn jeg kan oppsummere og flere behandlere enn noen burde hatt.

Nå føler jeg at dette blir siste runden. Er all inn og her skal jeg komme ut på andre siden med traumene kun som et minne om noe som skjedde en gang.

Jeg har fått vekk så mye annet. Har verktøy som ville fått en mekaniker til å bli sjalu. Og jeg trenger dem alle. Er de som hjelper meg når kroppen responderer på noe hodet har lagret. Men som jeg egentlig ikke vil huske, føle eller oppleve noe mer.

I morgen er starten på slutten. En closure jeg selv får ta del i og bestemme at nå er det nok. Mitt liv er mitt, fortid er fortid.

Jeg er usikker, skjelven og direkte flau mens jeg sitter her som den lille jenta som følte seg som ingens barn.

Den jenta skal føle , huske og reparere til det ikke er mer å være redd for. Så voksne meg kan få fred .

Vi er begge klare for en endring som varer❤️

Blogg

Du er da ikke så tynn…

Jeg klarer bare ikke la være å si noe nå. For de siste dagene har jeg virkelig måttet tenke på at det finnes ufattelig mange «dumme» folk der ute.
Jeg skriver dumme i gåsetegn pga det er de totalt uvitende ordene som sies som er dumme.

Jeg har den siste tiden begynt å åpne meg mer om mine spiseforstyrrelser. Noe jeg føler mye skam og flauhet over. Dette er et tema som sjelden har fått plass i mitt liv føre det blusset hardt opp igjen etter noen år hvor ting var mer «ok» .

Annonsørinnhold
Lag mat ute- her er utstyret du trenger
Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Når man deler, forventer man alle mulige «gode råd» , påføring av skyld om f eks latskap eller å være oppmerksomhetssyk til å rett og slett «lyve».
Ja så drøyt er det til tider.

En av tingene som jeg synes er ufattelig svakt av noen å gjøre , er å bagatellisere enten smerte, sykdom eller annet som skaper utfordringer i en ellers ganske hard hverdag for mange. Å se hvor lett man kan slenge ut en setning og dermed avfeie åpenhet synes jeg vi burde klart å ha lært til nå at ikke er innafor.

Snakket med ei venninne i dag og vi kom inn på at folk mener for raskt. Spør ikke, men har en mening uten å vite eller forstå. Dette kan skape problemer for dem som velger å dele.

Så, tilbake til den siste tiden med hva jeg har opplevd Så trodde jeg at de første gangene var noen få tilfeller. Men fler enn jeg trodde kom med kommentarer på min kropp, utseende og væremåte som da tilsa at jeg var jo hverken så tynn , sliten eller så dårlig stelt at jeg kunne ha spiseforstyrrelser.

Jeg gikk etterhvert litt inn i meg selv og tok med meg alt dette. Her måtte jeg faktisk ha litt pause fra å dele mer fordi det ble ufattelig vanskelig. Jeg følte meg ikke trodd eller at jeg ikke var syk på «rett måte». Er det der vi er kommet?
Er det et antall kg eller hvordan du generelt ser ut som bestemmer dette?

I alle sykdommer eller diagnoser finnes ytterpunkter. Fra det verste til det mest milde. Man må være veldig forsiktig med å mene eller påstå noe , da man sjelden vet hele problematikken.

Så ja, jeg følte meg mer usikker nå på å dele. Fordi jeg trenger å få lov å eie dette og hjelpe meg selv ut av den vanskelige sirkelen. Ingen vet og ingen kan si. Men å mene noe skal dem alle. Var slik det føles for meg.

Jeg er heldigvis voksen og såpass sur og gammal at jeg klarer å dra meg ut av en slik negativ tankegang raskere enn da jeg har 25. og jeg velger å fortsette å dele. Jeg føler meg bedre med å åpne opp. Det er sårt og trigger til tider. Men akkurat nå så føles det som alt gjør det.

Men folkens, ikke snakk om andre sin vekt, hud, hår, klær eller annet for å si «du ser da ikke så tynn ut at du kan ha en spiseforstyrrelse . For er ikke det det handler om. Det finnes flere typer , grader og problematikker i dette.

Jeg er på rette veien. Søkt hjelp og jeg velger å være brutalt ærlig nå fremover. Jeg ønsker ikke å skade meg selv mer eller leve med denne problematikken lenger enn nødvendig.

Husk å søk hjelp om du sliter med noe. Uansett hva. Ikke bær på dette alene❤️

Hilsen meg som aldri gir opp❤️

Blogg

Når dem ler av din smerte..

Ikke alle mennesker som smiler til deg er din venn.
Hørt det før?
Erfaringsmessig så er det faktisk slik at de som snakker ned andre eller dems liv ikke har alt på stell de heller…
På seg selv kjenner man andre?
Når det er sagt så tenker jeg vi burde snakke om en ting, nemlig de som lager underholdning eller ler når noen andre opplever sorg, smerte eller en vanskelig livssituasjon .
Det skjer nemlig oftere og mer åpenlyst enn mange skulle tro. Å bli ledd av om du ikke får til ting starter allerede i sandkassa. Der kommer som oftest voksne inn og redigerer barns oppførsel. Viser dem hvordan vi er snille og heller hjelper hverandre. Vi spør ofte barnet som ler :
«Hvordan ville du følt om det var deg de andre lo av??»

Så hvorfor skal da voksne le eller snakke ufint om andre mennesker som ikke får til noe , selv etter de kanskje har forsøkt alt. ?
Hvem skal si ifra og stoppe dette?

Annonsørinnhold
Lag mat ute- her er utstyret du trenger
Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Alle kan havne i ulykka. Om det er å miste jobben, hjemmet sitt eller bli dumpa. Eller kanskje man våget å gjøre noe nytt men fikk det ikke til. Så da sitter man der og prøver å løse problemet. Noen må be om hjelp.
Av samfunnet eller venner og familie.
Og heldigvis finnes det mange som kaster seg rundt for å hjelpe.

Hvem av dem er du?

Er du den som føler deg så svak selv du må le av andre som sliter? Eller er du den som ville gitt siste skjorta du hadde om noen andre frøs?? Finnes en mellomting her selvsagt, men poenget tror jeg kommer frem.

Å hjelpe betyr ikke alltid penger eller materialistiske ting. Det kan være et støttende ord, en klem eller spørre om du kan gjøre noe for den/de det gjelder.
Ditt bidrag kan snu hele situasjonen ..

Andre veien så skaper man skam og enda dårligere følelse i en allerede sår situasjon. Man kan være den som tar siste håpet til barnet, kollegaen eller din egen partner og venn. Selv ukjente kan du ødelegge mye for ved å flire, leke bedrevitende eller lage underholdning for deg selv og andre på andres bekostning.

I en verden hvor vi ser den ene store tragedien etter den andre skjer , trenger vi da gjøre mer skade? Hovmod og overlegenhet skaper sjelden god karma eller hjelper noen.
Sjelden det hjelper din egen hverdag heller.

Skap smil hos andre, ikke tråkk på noen som ikke har mulighet å stå rett opp der og da.
En dag kan det være deg selv som trenger den hjelpen, klemmen eller skjorta…

-ta vare❤️

Blogg

Føler fortsatt skyld i dette…

TRIGGERWARNING !!!!

De siste ukene, ja månedene har ting snudd flere ganger. Både positivt og negativt. Jeg visste at jeg ville møte på følelser som kunne gjøre dagene litt mer sensitive enn tidligere. Og dermed måtte jeg gire opp et hakk. Nyte de positive små tingene. De bittesmå tingene andre kanskje tar for gitt har blitt ekstra viktige..

Annonsørinnhold
Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter
Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Hverdagen er ganske vanlig for oss også. Vi er ikke de eneste med sporadisk eller kronisk sykdom. Litt usikkerhet eller å måtte tenke om man er bra nok. Om det så er som Foreldre eller person. Forholdene rundt en preges jo av hvordan vi selv har det.

Jeg fikser det meste vil jeg si. Og med det mener jeg det i hverdagen. Ingen her mangler noe av det essensielle for å leve. Mat, klær osv er Fikset. Gutta møter to foreldre med tid til dem og som kan lytte, veilede og støtte mens dem finner veien i voksenlivet.
Ingen påføres noe skyld eller skam for å feile men heller heies frem for å ikke gi opp.

Mennesker med suksess er de som feilet men ikke ga seg🍀

Disse tingene manglet jeg selv i oppveksten. Og dermed så vanvittig viktig for meg å være der selv ved de små tingene andre kanskje ikke tenker over. Samtidig lærer jeg å gi slipp. La barna bli voksen, feile og ha trygghet at jeg står bak dem.

Nå nærmer min egen vei seg. Jeg starter neste uke i traumebehandling for den såreste biten i livet. Den delen jeg enda føler så sinnsykt skam og til tider skyld for. Om jeg gjorde nok. Kjempet hardt nok.

Overgrep er noe vi hører mye om og altfor mange trenger kum høre ordet så vet dem. Dem forstår uten at du sier et ord nesten.
Og de fleste vet også at skam og skyld går litt hånd i hånd . Dermed har man en ganske stor kamp pågående inni seg om man er klar over deg eller ikke.

Innerst inne vet jeg jo at dette som ble gjort MOT meg ikke var min feil. De voksne sviktet men samtidig påførte meg skam og skyld. Som jeg i alle disse årene har gitt meg selv. Stemmen deres ble min.

I nesten alle andre hendelser har jeg nå fått vekk den stemmen fra fortiden. Jeg ser meg som bra nok, sterk og fortiden er bare nettopp det. Jeg kan snakke om tingene som ble gjort og sagt uten å bli fysisk dårlig lenger. Ferdig bearbeidet …
Dermed så føler jeg jo at jeg er bedre rustet enn noensinne til å ta dette nå.

Men uansett…Tar meg liksom mer tid å bekjempe. Det har vært lagt ned som en «fake tanke» som ikke skulle taes frem som en sannhet. Hele meg visste hvor vondt dette kunne gjøre.

Så nå skal jeg altså ta det frem. Fikk ikke helt valget når hodet dro frem alle minnene, luktene og den lille jenta igjen. Så jeg må bare få dette gjort. La lille jenta bli voksen her også.
Den siste brikken skal på plass❤️

Har du noe du opplever eller har opplevd, ikke vent med å søke hjelp. Ikke gå med alt alene.
Å dele skaper trygghet der du ikke hadde det. Vite du ikke er alene eller skal skamme deg.
Et sted må man starte..

-bær hodet høyt ❤️

Blogg

Tar tilbake mitt eget navn .. Jeg er fri..

Jeg orket ikke mer!!

Meldinger, brev, mas og informasjon jeg aldri trengte. Det dukket opp fra nye kontoer og jeg skjønte jeg ikke ville slippe unna så lett..

Annonsørinnhold
Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter
Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Kort sagt : jeg bodde i et hjem i 13 år jeg måtte rømme fra. Jeg har slitt og sliter enda med traumene etter tiden og tilslutt fikk jeg ikke fred på annen måte enn å endre hele navnet mitt offisielt.
Betina ble til Tina og etternavnet ble endret og mikset med mannen sitt da vi giftet oss i 2019.
Dette føltes som eneste riktige på en altfor lang tid hvor reaksjonene var heftige hver gang dem klarte å kontakte meg eller noen nær meg.

Tiden gikk litt og jeg begynte å få roen.
Dessverre så var ikke alt av mine ting med mitt gamle navn fjernet fra nettet og jeg ble funnet. Både av de som jeg ikke ønsket kontakt fra , og i tillegg av noen på anonyme forum.
Sistnevnte valgte å spre dette videre uten tanke for hvordan dette kan påvirke et menneske.
Bursdager ble et helvete og jeg turte ikke åpne nesten om det kom forespørsler på Messenger eller meldinger..
Dette er mennesker som allerede har fått kontakt og besøksforbud mot min bror.
Jeg prøvde på det samme men ble avslått.
Noe som gjorde alt mye vanskeligere.

Så hva nå??

Jeg hadde valget om å legge alt på is, slette alle mine sosiale medier eller ta tilbake navnet mitt og meg selv.
Jeg valgte det siste.
Tok et offentlig oppgjør og fortalte mitt fødenavn . Det var sårt og ikke så kult når man ikke får velge selv når man skal gjøre dette.

Samtidig ble tidligere omsorgspersoner stilt til veggs av meg. Igjen.. Hvor jeg skrev ganske hardt og klart hva som ville skje om jeg nå ikke ble en dem ikke lenger kjente. Ingen kontakt på noen som helst måte.Alt dem satt på av bilder eller ting som har noen tilknytning til meg skulle sendes et sted jeg valgte og deretter forsvinne helt ut av mitt liv. Og min familie sitt liv..
Jeg var lei av å være redd og usikker.

Siden denne uken alt skjedde har jeg hatt en pågående kamp med meg selv. Alt for å komme dit jeg ville. Å kunne endre tilbake og eie navn og livet fullt ut.

I dag gjorde jeg det!!

Skummelt som fy, og jeg merker at stolthet og nervøsitet går litt om hverandre.
Så derfor endrer jeg det først på mine sosiale medier og skal bruke litt tid føre det blir gjort juridisk.

Ting gjøres på mine premisser og ingen.. ingen skal noensinne skremme meg fra den jeg er , eller fra å leve med hodet hevet.

Så her er jeg da..

Betina Marlen .. igjen❤️

Blogg

«Såpass får du tåle»


Du er en med mye på hjertet , så du lager en blogg, vlogg eller profil et sted hvor det å nå ut til flest mulig føles som et bra valg.
Du deler dine tanker og hverdag. Eksponerer deg selv både sårbar eller som en som ønsker endre verden… om så bare littegrann.
Du har trua på at ihvertfall et menneske kanskje kan føle seg litt mindre alene eller føle seg generelt bedre når du våger å si det høyt.

Du er gira og responsen er enorm, hvorpå du får mer guts og trua på deg selv. Selvtilliten får en boost..
Meldingene kommer om at dem kjenner seg igjen og takker deg for at du deler.

-Du er en sterk person eller råskinn.
-Vi trenger flere som deg.
-Eller min favoritt» takk for at du gjorde dagen min bedre»

Annonsørinnhold
Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler
Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Disse som skriver dette er åpne selv fordi du valgte å være åpen.
Dermed skapte du et lite fellesskap hvor man sammen styrkes.
Å fø slikt føles fantastisk. Man ser at det man gjør er viktig og dermed bygges du selv opp. En helt klart vinn/vinn opplevelse.

Når jeg velger å både skrive og snakke om det å vøre offentlig så vil jeg dele begge sider. For alt kan komme med litt regn og skyer, men du prøver å ikke la deg påvirke.
Funker det ???

Svaret er faktisk NEI!!

Vi er alle mennesker og de fleste av oss er født med empati både for andre og oss selv. Vi blir lei oss, usikre eller bare trekker oss vekk.

Vi vet hvordan ord kan nesten ødelegge eller redde noens dag og jeg må ærlig si jeg blir en smule forbanna og oppgitt når jeg ser hvor mange som bare venter på et nytt offer å plukke fra hverandre.

Og misery loves company!!!

Dem finner hverandre raskere enn man skulle tro. Samholdet med å være negativ mot andre er blitt en meget smittsom sykdom som blir bare større og større i skadeomfang.

Men såpass må dem bare tåle er forsvaret, mens ord som dette kommer inn direkte eller skrives på forumer uten antydning til å tenke seg om:

-Du er tragisk
-ekkelt menneske
-negativ du er
-slutt å marinerer deg i fortiden
-Jævla naver
-Du lyver
-Hadde du vært mer positiv ville du ikke fått så mye hat
-så stygge bryn
-Logg av og gjør jobben din isteden
-Stakkars barna dine
-Faen du ser ut som en narkis
-skjønner godt du ble mobba
-Du fortjener ikke noe

Dette er bare noen av de tingene man skal «tåle» .Jeg ønsker ikke dele de som er verre for dem burde aldri sett dagens lys.

Når man får slikt nesten daglig gjør det noe med en som person, men gud forby man skal si ifra . Da gjør man seg selv til et offer, burde fjerne seg og slutte å synes synd på seg selv.
Du velger å snakke høyt så såpass får man tåle.
Ytringsfrihet kalles det.
Saklig kritikk eller motvekt mot alle som ikke « ser sannheten» .

Jeg skal dele en liten sannhet:

Bruker du din såkalte ytringsfrihet får du pokker meg tåle at jeg eller andre svarer!!
Når man slenger om seg med sårende ord og handlinger så får man selv ta konsekvensene..
Ytringsfrihet misbrukes og mobbing defineres tydeligvis av den som mobber for tiden.

Vel, vi setter en stopper. Nå er det bra!!
Jeg blåser i hvem du er for ingen har lov til å såre eller skade andre… ALDRI..

For å avslutte positivt så vil jeg ta med hvor utrolig mange flotte mennesker man treffer når man velger å starte noe som er såpass offentlig. De er grunnen til at man fortsetter, og ikke lar de med dårlige hensikter ødelegge alt.
Så får vi som tåler såpass fortsette å skape steder for alle uansett hva men bærer med seg❤️

Blogg

En dag uten vær så snill

Jeg sliter med ordene om dagen. Virkelig. De er der men kommer sjelden ut, og om dem gjør er dem ikke mye filtrerte.

Så noen ganger sier bildene mer enn man kan forklare. Slik som bildet her.
Bare lyset, vannet og to mennesker uten tanke for noe.

Noen sekunder, minutter eller timer uten må eller skal. Bare være, eksistere mens man rekker å komme på overflaten etter luft.
De stundene man husker, men samtidig så lett glemmer oppi en hverdag man helst vil få lagt bak seg.

Jeg ønsker meg dette nå. En dag uten!!
Uten tankekjør eller presset om å prestere på en måte som kan virke umenneskelig.
Jeg er jo bare ett mennesker som skal håndtere livet for så mange, inkludert meg selv.

Så gi meg en dag uten…

Uten skammen , skyldfølelsen eller trynetørkere. Uten å kjenne hjertet synke i magen .

Er ikke sånn at alle dagene kun er sort eller hvitt. De har smil og latter. De inneholder til og med håp og pågangsmot.
Det jeg ønsker er å få beholde de følelsene lenger enn noen minutter av gangen.

Jeg vil ha stå der ute i vannet uten noenting som kan påvirke negativt mens jeg puster og lever❤️

Blogg

Fysisk vs psykisk tilrettelegging

I mange år har åpenheten rundt mine psykiske utfordringer skapt uønskede konsekvenser. Og da snakker jeg ikke om en liten kommentar her og der, men til det punktet hvor jeg faktisk har blitt vurdert som menneske og person hovedsakelig pga mine psykiske handikapp. Jeg ble fratatt ansvar og satt nedover på stigen over funksjonsevne som ikke passet inn i hvordan ting faktisk var.
Føltes som dem hadde en mal bare hvor dem puttet alle med en diagnose og sa «slik er du»!! Ingen spurte eller brukte tid på å bli kjent med meg.

I det siste har jeg tenkt mye på hvorfor dette skjer, og hvor usikker og liten dette har gjorde meg i alle år.Mine begrensinger ble bare flere mens de samme fordommene og vurderingene forble det samme.
Hvorfor var dette en ok måte å behandle meg eller andre med f eks angst, traumer osv?

Annonsørinnhold
Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter
Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

I arbeidslivet legges det opp til mer å tilrettelegging for at flere skal kunne jobbe med det de har. De fysiske utfordringene er de som raskest får hjelpemidler fra både nav og en arbeidsplass. Det kan søkes om midler til stoler, bord og annet etter behov.
Men hva med de med angst eller annet?
Hvor er tilrettelagt arbeid for de som trenger en pause flere ganger om dagen. Med fatigue eller leddsmerter.?? Det som ikke synes utenpå??

Vet at noen steder kan man være heldig å ha en sjef som gjør dette for sine ansatte. Mens vanligvis forventes jo av en arbeidstaker som ser frisk ut at dem skal jobbe på som alle andre.

Jeg har hatt mange jobber i mitt liv og flere typer arbeid. Alt fra kontorjobb til tollager på flyplass. Jeg var heldig med både kolleger og sjef på de fleste plassene, men de gangene psyken slet møtte jeg ingen forståelse eller form for tilretteleggelse så jeg kunne fortsette i jobben i de tøffe periodene. Dem trengte nemlig 100% hele veien.

Dette var føre jeg fikk mine utredninger og lærte egne begrensinger , så jeg kjørte på til det ikke var mer. Jeg elsker å jobbe , men både psyken og kroppen har i mange runder jobbet imot meg. Derfor synes jeg det er trist å ha erfart hvor mye raskere dem legger tilrette for et fysisk problem kontra et psykisk.

Burde vi skolerer ledere i å håndtere mennesker som har psykiske handikapp??

For i dagens samfunn kan du ikke kaste en stein uten å treffe noen som har noe dem sliter med. Og hverdagen kan snu for alle av oss. Både fysisk og psykisk.
Jeg tror flere kunne stått i arbeid med mer rom for tilrettelegging og tettere samarbeid med leger og psykologer. Er jo bevist arbeid og sysselsetting bedrer helsen på flere måter.

Istedenfor føler mange seg enda mer utenfor. Er ikke lett å søke jobb fra før, da konkurransen er stor. Sliter man mye med angst eller annet psykisk er det endel jobber som føles ekstra vanskelig å kunne håndtere.

Vet vi går fremover men nav og de som skal hjelpe starter ofte i feil ende.
Restarbeidsevne er ikke det folk tror alltid. Og jeg føler at med mer krav og skolering av de som skal skape arbeidsplasser ville det vært mange fler som kunne fått brukt sine evner om dem fikk rom for å puste også.

Psykiske utfordringer betyr ikke at du ikke kan!! Men vi må gi folk tid. Ikke sykemelde og sende dem hjem alene , nok en gang så dem kan føle seg enda mer ubrukelige….

Blogg

Telefonangst og lydløs

Jeg pleide elske det. Snakke med folk i timesvis, le og fjolle eller en seriøs samtale så man følte seg litt lettere etterpå.
Hadde alltid tid til hvem nå enn som ønsket å skravle, og jeg synes det er sinnsykt trist dette nå er gått over i en angstfylt affære.

Løsningen er blitt lydløs. Med lyd for de viktigste som gubben og ungene. Jeg sjekker heller telefonen oftere så jeg ikke går glipp av en viktig samtale, for de er det enda noen av.

Telefonangst… det var liksom noe jeg hadde som ung da jeg startet karrieren med å ringe leger, skattetater osv.Redd for å gjøre feil eller møte noen som ville kjefte eller fortelle dette ikke kunne gjøres noe med.
Etterhvert som jeg jobbet med dette ble også hverdagen min i mange år preget av at jeg MÅTTE ta mange telefoner, møter eller skrive søknader og mailer.
Avslagene ble bare lagt i en bunke mens jeg følte det ikke var vits å reagere .

Tonen min mot de ansatte på flere kontorer ble annerledes også. Etter å ha snakket med nr 10 som ga meg løsning nr 10 så pleide det koke litt over. Igjen, en vanesak og jeg brydde meg veldig lite. Løse saker ble som å pusse tenner om kvelden .

De siste månedene har telefonene vært annerledes. Sjelden godt nytt og ofte med beklagelser eller bare beskjed om å vente og vente. Telefoner eller meldinger fra andre rundt inneholdt også endel problemer men som ikke var vårt. Jeg kjente det vokste over hodet mens jeg forøkte å fortsatt støtte de som trengte det.

Jeg tenkte ikke så mye over det føre for ca 3 uker siden da mute knappen på sosiale medier og lydløs på telefonen ble mer og mer satt på. Svarene mine til folk kortet ned mens jeg kjente på en usikkerhet og irritasjon. Dette hadde jeg ikke plass til eller lyst til.
Ringetone ble til at hjertet banket fortere.

Jeg likte ikke lenger mennesker følte jeg. Eller mer hva dem brakte med seg. Selv om det mest var noen enkeltindivider som stod for det verste ble alt bare en ball jeg ikke klarte nøste i.
Alt som jeg før lot renne over hodet og inn ligger isteden utenfor hele meg og bare venter på sin tur. Følelsene når nye ting skjer kan bli møtt mer apatisk. Jeg rett og slett skjermer meg.

Joda har dager jeg både er på snap og andre steder. Tar en og annen telefon . Men aldri de som krever lenger samtaler. Jeg merker jeg har ikke mye å gi de som kommer nærmeste og her har jeg endelig lyttet. For angst for å måtte si ting eller ikke kunne si ting preger samtalene.
Skulle ikke tro det siden jeg er så åpen . Men det er der jeg ikke må bruke noe ekstra.

Jeg tenker på de skjeene. Hvor mange er det foran meg når jeg slår opp øynene. Er det noen? Eller må jeg skape nye selv i dag?

Mannen måtte ta imot en telefon her forrige dagen og det var da jeg for alvor merket at dette er blitt stress og usikkerhet . Føler meg ganske teit for å være helt ærlig, men den følelsen får bare ligge der, da dette ikke skal få lov å vedvare.

Jeg elsker fortsatt å skravle, kronisk munndiare… Bare den dere telefonen og at man vet man kan få ting som ikke er ålreit servert…

Nå skal det snu. Det har vi bestemt. Hvor lang tid dette tar vet vi ikke. Men vet vi med sikkert noe ???

-optimist med erfaring ❤️

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top