I noen år nå har hverdagen dirret . Det ene har overlappet det andre og skapt en eneste stor ball å nøste opp.
Og neida , er ikke at det har sluttet å skje ting men det har nå blitt så stille. Og da snakker jeg om at gutta flyttet hjemmefra, huset er tømt for det meste og verden rundt oss er så … annerledes…
Mer og mer faller på plass, men vi må ta avgjørelser uten å nøle. Er ikke tid til å fundere, overtenke eller prøve for mye. Er det noe vi har lært er at livet skjer mens man selv sitter og funderer.
Ene sønnen spurte om jeg synes det var stille her etter de flyttet. Selvsagt!!
Ingen som skal kjøres eller hentes. Ingen overfylte kurver med klesvask eller oppvaskmaskin hver dag. Det er stille… veldig stille… En ny hverdag som ennå ikke har rukket å synke inn helt midt oppi alt kaoset med hussalg .
Jeg tenker at når vi sitter der, med koffertene som representerer restene av det livet vi hadde for bare 4 mndr siden, så blir det en liten reaksjon eller fem. Banna bein. Men frem til da er det å fylle stillheten med alt som skal gjøres nå. Leve i nuet. Nyte tiden med gutta når de har tid og med øvrig familie og venner. En ny reise skal vi legge ut på, hva den bringer aner vi ikke. Skummelt, spennende og litt trist på samme tid.
Du herlige fredag å flaks man har. Med den forrige vannlekkasjen frisk i minne så kan man trygt si det kom både noen tårer og banneord om hverandre.
Men, som de drevne folka vi er på å løse det som kastet foran oss, har vi bare brettet opp ermene og fått dette løst så bra som man kan.
Forsikringen er på saken, snekker har vært her og tak revet sammen med lister og karmer. Kan love dere det var mye vann der.
Heldigvis ble hullet i taket raskt lokalisert og med litt flaks så dem det er null mugg og råte. Hva kostnaden blir på denne herligheten selv etter hva forsikringen dekker aner man jo ikke. Forrige gang solgte vi den ene bilen og må vi selge den siste får vi heller gjøre det. Når man sitter med 50% mindre inntekt og huset skal selges så selger man det man kan.
Vi snur det heller til noe positivt. Nå blir alt reparert, huset ser bedre ut og dette kom frem FØR visninger og huset var klargjort. Nei denne helgen ble ikke som forventet. Med to store vifter og avfukter høres det ut som man sitter på et fly. Og kaoset er et faktum . Men man velger jo. Enten sitte å sutre over dette eller få det til å funke. Lite man får gjort med en skade som er kommet over mange år.
Nei god helg dere. Nyt snøen som bestemte seg for å komme tilbake 🙃
Noen ganger så føler jeg at jeg sitter utenfor og ser på mitt eget liv. Litt som i slow Motion og så leter jeg febrilsk etter fast forward knappen .
Hvor mye klarer jeg håndtere på en gang?
Ikke engang jeg vet det svaret. Og for å være helt ærlig så strekkes den strikken lenger og lenger for hver runde jeg går i ringen.
Så nå er jeg , eller vi er der, hvor autopiloten må settes på for å håndtere de neste månedene.
Vi snakker 2 operasjoner på mannen, som legger mye over på meg igjen. Det er verdt det , da jeg vet hans helse og livskvalitet vil bli bedre. Så kommer dps med traumebehandling , klargjøring av hus og de voksne barna som skal videre på sin måte. Følelsene som kommer med å miste så mye, ikke minst hva man må lære seg å leve på nytt med , kan få hvem som helst litt ned i kne. Jeg trives ikke med nesa i grusen. Jeg trives med å ha litt kontroll, noe som er egentlig tåpelig da jeg har hatt veldig lite kontroll på ting i mitt liv.
Nå må jeg velge smart. Velge riktig. Velge det som gir alle involverte det beste resultatet utifra situasjonen. For jeg lever etter at man alltid har et valg. Joda, noen ganger mellom svart eller demper sort, men fortsatt et valg.
Som mamma må jeg gi slipp på mine voksne barn som skal leve livet på sin måte. Dette samtidig som jeg er pårørende til en syk mann, og jeg skal bearbeide egen barndom, kjempe med spiseforstyrrelse og gi slipp på det vonde.
Alt handler om å bevege seg fremover. Komme seg opp og ut på andre siden med mest mulig i behold. Å stå i det koster. Men å stå i det betyr at man bearbeider og kan få ha litt kontrollen også. Vi fikk ikke velge når ting måtte gjøres, men nå velger vi hvordan det skal utføres, og hvordan vi ønsker at det skal se ut etterpå.
Alikevel , jeg vet det ikke finnes snarveier, quick fix eller en kontroll som spoler fort over det som er vanskelig .
Men en kan jo drømme litt, få en pause fra virkeligheten . ??
mer av vårt liv finner du på Snapchat : betinamarlen ❤️
Jeg er snart 45 år, hatt mer terapi enn jeg kan oppsummere og flere behandlere enn noen burde hatt.
Nå føler jeg at dette blir siste runden. Er all inn og her skal jeg komme ut på andre siden med traumene kun som et minne om noe som skjedde en gang.
Jeg har fått vekk så mye annet. Har verktøy som ville fått en mekaniker til å bli sjalu. Og jeg trenger dem alle. Er de som hjelper meg når kroppen responderer på noe hodet har lagret. Men som jeg egentlig ikke vil huske, føle eller oppleve noe mer.
På disse årene har vi stått sammen gjennom enorme påkjenninger med alt fra miste helse, jobb og enorme utgifter som ikke var beregnet. Men vi klarte oss . Vi gjorde de grepene som måtte til, for dette håpet vi skulle bedre seg.
Slik skulle det altså ikke bli. Og noen ganger må man stoppe før det går for langt. Så når mannen får en uføretrygd som ikke holder , og min inntekt går ned så blir det ikke nok. Man kan ikke leve på luftsuppe og venteboller i tilfelle ny vannlekkasje eller at vaskemaskinen ryker.
Jeg vet godt vi ikke er alene om å sitte med økonomiske bekymringer. Men etter å ha fått hjelp fra husbank og reddet hus, hverdag og så litt lys i enden, så er det en lav uføretrygd som skal sette stopper.
Vi har ikke mer energi, penger eller psyke til dette. Vi må bevare forholdet og resten av helsen så langt det går. Men det er trist som faen!! Vi er sinte og veldig lei oss. Man føler seg så ufattelig mislykket og lurer på når det skal ta slutt??
Vel, kaster oss rundt og begynt prosessen . Selge i dag er ikke lett. Vi må forberede oss på en lav salgssum eller at det tar tid. Samfunnet er ikke bygd opp for oss som mister helse og inntekt. Man skal leve på halvparten av det man hadde og i tillegg miste det sosiale og følelsen av å være en del av samfunnet.
Heldigvis har vi ikke små barn. Vi har klart å spare litt føre alt kræsjet så vi kan fikse småting føre et salg. Vi kaster oss rundt og legger om livet … igjen… Og kjemper på… igjen…
Der det er hjerterom er det husrom. Et hjem er der familien er og er det vi prøver tenke på i hele denne prosessen.
Hvorfor tror enkelte at dem har KRAV på å vite alt. Og da mener jeg alt!! Helt seriøst så går dem nesten av hengslene om dem ikke får hver minste lille detalj om det dem selv tror dem MÅ ,SKAL og BURDE vite.
La oss ta et eksempel her:
Jeg deler mye av hverdagen min bortsett fra ungene,selv om de er voksne, og noen ganger så velger jeg hva som føles som privat eller for mye for meg å si noe om. Andre ganger mener jeg rett og slett at det ikke er relevant informasjon på det daværende tispunkt.
Og hva skjer da? Jo det spekuleres og diskuteres i det vide og det breie . Til og med Trump ville vært stolt av konspirasjonene som kommer frem. For hva da? Hvorfor er dette så viktig?
Så miss Nozy, hvis jeg ville du skulle vite , så hadde jeg vel sagt det? Og er du så sinnsykt utålmodig : spør meg!! Ja MEG… og ikke fremmede uten navn eller relasjon til hverken deg selv eller saken😂
Pust, vent , og om informasjonen er ment for deg så kommer den. Jeg vet mange hater og føler det blir sagt A og ikke B alltid. Men det blir jo forventet hele forbanna alfabetet med en gang. …..
Så da fikk jeg det av mine skuldre. Jeg tåler mye og ler godt av mange dårlige «sannheter» som lages fordi det passer folk bedre enn det som egentlig stemmer . For når man først sier det dem lengter etter å høre , så tror dem jo ikke på det heller😂
Da var vi her igjen da. Nytt år med de samme mulighetene som i fjor. Personlig så er jeg sinnsykt glad for at jula er kasta hardt og brutalt ut og hverdagen kan melde seg.Jeg føler meg nemlig rett og slett fyllesyk.
Aner ikke om fler kjenner den følelsen, men hodepine, kvalme og svimmelhet preger ofte de første dagene etter en høytid. Stresset som følger med er der enten man vil eller ei, og jeg er såpass gammel blitt at jeg tåler rett og slett ikke et slikt race.
Vi feiret nyttår på hotell , som vi har gjort de siste 3 årene. Mest fordi vi er de kule foreldrene som lar gutta ha nyttårsfest i huset med sine venner, men også fordi det er utrolig deilig å gjemme seg litt fra all feiring.
Men når da hverdagen er her så sitter vi nå her. Ser på hverandre mens vi lurer på hva som skjedde. Er vi virkelig der at hverdag og fri ikke lenger har et skille?
Betyr alle fridager at vi ender opp med en fyllesyke kun preget av stress som ikke er vårt? Og hvordan blir man «nyktre» fra disse fyllekulene?
Skal si ifra om vi finner svaret. Akkurat nå er det på med utebuksa, finne frem dem store snøskuffe og trodde rævva kropp. Snøen flytter seg ikke selv. Og hørt at å svette hjelper mot fyllesyke 🤪
Ha et godt nytt år alle sammen. Ta med deg kun det hyggelige videre og legg resten igjen. Og ikke minst vær ålreit mot andre. Selv de du ikke kjenner. Hender dem også trenger litt hjelp❤️
Jeg klarer bare ikke la være å si noe nå. For de siste dagene har jeg virkelig måttet tenke på at det finnes ufattelig mange «dumme» folk der ute.
Jeg skriver dumme i gåsetegn pga det er de totalt uvitende ordene som sies som er dumme.
Jeg har den siste tiden begynt å åpne meg mer om mine spiseforstyrrelser. Noe jeg føler mye skam og flauhet over. Dette er et tema som sjelden har fått plass i mitt liv føre det blusset hardt opp igjen etter noen år hvor ting var mer «ok» .
Når man deler, forventer man alle mulige «gode råd» , påføring av skyld om f eks latskap eller å være oppmerksomhetssyk til å rett og slett «lyve».
Ja så drøyt er det til tider.
En av tingene som jeg synes er ufattelig svakt av noen å gjøre , er å bagatellisere enten smerte, sykdom eller annet som skaper utfordringer i en ellers ganske hard hverdag for mange. Å se hvor lett man kan slenge ut en setning og dermed avfeie åpenhet synes jeg vi burde klart å ha lært til nå at ikke er innafor.
Snakket med ei venninne i dag og vi kom inn på at folk mener for raskt. Spør ikke, men har en mening uten å vite eller forstå. Dette kan skape problemer for dem som velger å dele.
Så, tilbake til den siste tiden med hva jeg har opplevd Så trodde jeg at de første gangene var noen få tilfeller. Men fler enn jeg trodde kom med kommentarer på min kropp, utseende og væremåte som da tilsa at jeg var jo hverken så tynn , sliten eller så dårlig stelt at jeg kunne ha spiseforstyrrelser.
Jeg gikk etterhvert litt inn i meg selv og tok med meg alt dette. Her måtte jeg faktisk ha litt pause fra å dele mer fordi det ble ufattelig vanskelig. Jeg følte meg ikke trodd eller at jeg ikke var syk på «rett måte». Er det der vi er kommet?
Er det et antall kg eller hvordan du generelt ser ut som bestemmer dette?
I alle sykdommer eller diagnoser finnes ytterpunkter. Fra det verste til det mest milde. Man må være veldig forsiktig med å mene eller påstå noe , da man sjelden vet hele problematikken.
Så ja, jeg følte meg mer usikker nå på å dele. Fordi jeg trenger å få lov å eie dette og hjelpe meg selv ut av den vanskelige sirkelen. Ingen vet og ingen kan si. Men å mene noe skal dem alle. Var slik det føles for meg.
Jeg er heldigvis voksen og såpass sur og gammal at jeg klarer å dra meg ut av en slik negativ tankegang raskere enn da jeg har 25. og jeg velger å fortsette å dele. Jeg føler meg bedre med å åpne opp. Det er sårt og trigger til tider. Men akkurat nå så føles det som alt gjør det.
Men folkens, ikke snakk om andre sin vekt, hud, hår, klær eller annet for å si «du ser da ikke så tynn ut at du kan ha en spiseforstyrrelse . For er ikke det det handler om. Det finnes flere typer , grader og problematikker i dette.
Jeg er på rette veien. Søkt hjelp og jeg velger å være brutalt ærlig nå fremover. Jeg ønsker ikke å skade meg selv mer eller leve med denne problematikken lenger enn nødvendig.
Husk å søk hjelp om du sliter med noe. Uansett hva. Ikke bær på dette alene❤️
Min mann vet dere…
Ja han kalles HR.hanekam og er kjent for sin fargerike hanekam, fargerike sokker og klær som gjør atjeg ikke mister han i butikken med det første .
Jeg digger at han gjør som han selv ønsker og gir blanke i hva folk måtte mene. Og gjett om han har fått høre det.
«Ikke aldersadekvat klesstil og hårfrisyre»
«Whitetrash»
«Midtlivskrise»
Bare noen få av alle de flotte meningene enkelte kan ha.
Men heldigvis får han mange positive også. Spesielt av de yngre. Dem digger stilen og at han våger. Jeg er enig der altså.
Men så kommer vi til tatoveringene, og ingen trodde vel at det skulle være noe annerledes🤪Han føler for å bare gi en ekstra liten beskjed og her kan du selv se hva han mener:
I 2017 tok han sin aller første tatovering , på samme sted som han tok disse på fingrene. På sin bursdag, akkurat som sist.
Dem er veldig flinke og latteren satt løst da dem skjønte hva han skulle ha😂
Han har nå 3 tatoveringer og den som er mest maltesisk, et maltakors, er ikke tatt på Malta men på Strømmen her i Norge … Ja ja får vel bare forstå at gubben har litt kjærlighet til Malta han også.
Uansett så ble det kult, mener nå vi, og nok en strategisk plassert beskjed til enkelte på plass…
Veldig etterlengtet, herlig og sinnsykt spontant . Men dette er oss i et nøtteskall. Vi kan ikke planlegge så mye på forhånd, for da kan du vedde på at noe går helt på trynet.
Ironien her er at veldig lite gikk som planlagt selv om vi bestilte og reiste på 1 uke…
Først kom snøkaos i Tyskland så flyet ble innstilt og senere bare flyttet far Tyskland til Sveits. Den var grei og bare noen timer senere enn planlagt.
Så fant vi ut at i bestillings-koma så ble det en feil på antall dager på hotell kontra flyreisen så ferien ble brått 3 dager kortere enn vi først valgte. Null stress, sånn måtte det gå. 10 dager ble nok tenkte vi.
Selve ferien var innholdsrik og vi fikk endelig sett alt igjen. Etter å ha bodd på Malta før i over 2 år så kjenner vi øya. Kjøpte bussbillett for 7 dager og reiste dit neste tok oss.
Og Malta leverer som alltid. Sol og 27 grader flere dager. Julelys, musikk og boder overalt . Uansett hvor vi reiste gant vi igjen alle de tingene vi pleide elske med å bo her. Nemlig menneskene og de helt randomme samtalene som endte med mye latter og smil.
Selvsagt ble jeg syk noen dager , men da tenkte været å hjelpe med å gi oss 2 dager med piskende regn og vind. Så hotellrommet ble vel brukt. Varmt bad og takeout👏
Jeg kunne delt så mye om Malta og vpr reise før. Men ord kan ikke beskrive den kjærligheten vi har for denne øya. Så slenger heller med flere bilder og der kan dømme selv❤️
Og så må vi jo ta med at da vi skulle reise hjem, ble flyet stående med oss inni, på bakken , i 3.5 time. Fikk ikke mat, men en liten flaske vann. Det merkelige var at bakkemannskapet var «forsvunnet». Ingen visste hvor og dem måtte kontakte noen for å komme og få baggasje og alt i flyet. De som kom hadde ikke dette som fast jobb så det ut som. Og da siste kontainer skulle på, ble luften ødelagt😂jeg tuller ikke. Så måtte det leites etter en ny.
Kapteinen kalte dagens hendelser «murphys law « og vi var enige.
Men vi kom oss hjem, møtte snøen som lavet ned og er enige om en ting :
Vi skal absolutt flytte tilbake til Malta når gutta er voksne og ute av redet. Dette gjorde oss godt på så mange måter. ❤️
Ønsker du følge oss på sosiale medier for mer om vårt liv så heter vi
