Fysisk vs psykisk tilrettelegging

I mange år har åpenheten rundt mine psykiske utfordringer skapt uønskede konsekvenser. Og da snakker jeg ikke om en liten kommentar her og der, men til det punktet hvor jeg faktisk har blitt vurdert som menneske og person hovedsakelig pga mine psykiske handikapp. Jeg ble fratatt ansvar og satt nedover på stigen over funksjonsevne som ikke passet inn i hvordan ting faktisk var.
Føltes som dem hadde en mal bare hvor dem puttet alle med en diagnose og sa «slik er du»!! Ingen spurte eller brukte tid på å bli kjent med meg.

I det siste har jeg tenkt mye på hvorfor dette skjer, og hvor usikker og liten dette har gjorde meg i alle år.Mine begrensinger ble bare flere mens de samme fordommene og vurderingene forble det samme.
Hvorfor var dette en ok måte å behandle meg eller andre med f eks angst, traumer osv?

I arbeidslivet legges det opp til mer å tilrettelegging for at flere skal kunne jobbe med det de har. De fysiske utfordringene er de som raskest får hjelpemidler fra både nav og en arbeidsplass. Det kan søkes om midler til stoler, bord og annet etter behov.
Men hva med de med angst eller annet?
Hvor er tilrettelagt arbeid for de som trenger en pause flere ganger om dagen. Med fatigue eller leddsmerter.?? Det som ikke synes utenpå??

Vet at noen steder kan man være heldig å ha en sjef som gjør dette for sine ansatte. Mens vanligvis forventes jo av en arbeidstaker som ser frisk ut at dem skal jobbe på som alle andre.

Jeg har hatt mange jobber i mitt liv og flere typer arbeid. Alt fra kontorjobb til tollager på flyplass. Jeg var heldig med både kolleger og sjef på de fleste plassene, men de gangene psyken slet møtte jeg ingen forståelse eller form for tilretteleggelse så jeg kunne fortsette i jobben i de tøffe periodene. Dem trengte nemlig 100% hele veien.

Dette var føre jeg fikk mine utredninger og lærte egne begrensinger , så jeg kjørte på til det ikke var mer. Jeg elsker å jobbe , men både psyken og kroppen har i mange runder jobbet imot meg. Derfor synes jeg det er trist å ha erfart hvor mye raskere dem legger tilrette for et fysisk problem kontra et psykisk.

Burde vi skolerer ledere i å håndtere mennesker som har psykiske handikapp??

For i dagens samfunn kan du ikke kaste en stein uten å treffe noen som har noe dem sliter med. Og hverdagen kan snu for alle av oss. Både fysisk og psykisk.
Jeg tror flere kunne stått i arbeid med mer rom for tilrettelegging og tettere samarbeid med leger og psykologer. Er jo bevist arbeid og sysselsetting bedrer helsen på flere måter.

Istedenfor føler mange seg enda mer utenfor. Er ikke lett å søke jobb fra før, da konkurransen er stor. Sliter man mye med angst eller annet psykisk er det endel jobber som føles ekstra vanskelig å kunne håndtere.

Vet vi går fremover men nav og de som skal hjelpe starter ofte i feil ende.
Restarbeidsevne er ikke det folk tror alltid. Og jeg føler at med mer krav og skolering av de som skal skape arbeidsplasser ville det vært mange fler som kunne fått brukt sine evner om dem fikk rom for å puste også.

Psykiske utfordringer betyr ikke at du ikke kan!! Men vi må gi folk tid. Ikke sykemelde og sende dem hjem alene , nok en gang så dem kan føle seg enda mer ubrukelige….

Telefonangst og lydløs

Jeg pleide elske det. Snakke med folk i timesvis, le og fjolle eller en seriøs samtale så man følte seg litt lettere etterpå.
Hadde alltid tid til hvem nå enn som ønsket å skravle, og jeg synes det er sinnsykt trist dette nå er gått over i en angstfylt affære.

Løsningen er blitt lydløs. Med lyd for de viktigste som gubben og ungene. Jeg sjekker heller telefonen oftere så jeg ikke går glipp av en viktig samtale, for de er det enda noen av.

Telefonangst… det var liksom noe jeg hadde som ung da jeg startet karrieren med å ringe leger, skattetater osv.Redd for å gjøre feil eller møte noen som ville kjefte eller fortelle dette ikke kunne gjøres noe med.
Etterhvert som jeg jobbet med dette ble også hverdagen min i mange år preget av at jeg MÅTTE ta mange telefoner, møter eller skrive søknader og mailer.
Avslagene ble bare lagt i en bunke mens jeg følte det ikke var vits å reagere .

Tonen min mot de ansatte på flere kontorer ble annerledes også. Etter å ha snakket med nr 10 som ga meg løsning nr 10 så pleide det koke litt over. Igjen, en vanesak og jeg brydde meg veldig lite. Løse saker ble som å pusse tenner om kvelden .

De siste månedene har telefonene vært annerledes. Sjelden godt nytt og ofte med beklagelser eller bare beskjed om å vente og vente. Telefoner eller meldinger fra andre rundt inneholdt også endel problemer men som ikke var vårt. Jeg kjente det vokste over hodet mens jeg forøkte å fortsatt støtte de som trengte det.

Jeg tenkte ikke så mye over det føre for ca 3 uker siden da mute knappen på sosiale medier og lydløs på telefonen ble mer og mer satt på. Svarene mine til folk kortet ned mens jeg kjente på en usikkerhet og irritasjon. Dette hadde jeg ikke plass til eller lyst til.
Ringetone ble til at hjertet banket fortere.

Jeg likte ikke lenger mennesker følte jeg. Eller mer hva dem brakte med seg. Selv om det mest var noen enkeltindivider som stod for det verste ble alt bare en ball jeg ikke klarte nøste i.
Alt som jeg før lot renne over hodet og inn ligger isteden utenfor hele meg og bare venter på sin tur. Følelsene når nye ting skjer kan bli møtt mer apatisk. Jeg rett og slett skjermer meg.

Joda har dager jeg både er på snap og andre steder. Tar en og annen telefon . Men aldri de som krever lenger samtaler. Jeg merker jeg har ikke mye å gi de som kommer nærmeste og her har jeg endelig lyttet. For angst for å måtte si ting eller ikke kunne si ting preger samtalene.
Skulle ikke tro det siden jeg er så åpen . Men det er der jeg ikke må bruke noe ekstra.

Jeg tenker på de skjeene. Hvor mange er det foran meg når jeg slår opp øynene. Er det noen? Eller må jeg skape nye selv i dag?

Mannen måtte ta imot en telefon her forrige dagen og det var da jeg for alvor merket at dette er blitt stress og usikkerhet . Føler meg ganske teit for å være helt ærlig, men den følelsen får bare ligge der, da dette ikke skal få lov å vedvare.

Jeg elsker fortsatt å skravle, kronisk munndiare… Bare den dere telefonen og at man vet man kan få ting som ikke er ålreit servert…

Nå skal det snu. Det har vi bestemt. Hvor lang tid dette tar vet vi ikke. Men vet vi med sikkert noe ???

-optimist med erfaring ❤️

Overgriper med fagbrev

Som barn og voksen utsatt for overgrep på flere måter så har jeg flere ganger måtte kjenne på hvorfor?
Hvorfor skjedde dette ?
Hvorfor satt jeg der alene med stemmen ingen hørte?

Jeg sier som psykologen min sa i forrige time: det er helt forjævlig!!
Og det er jo akkurat det dette er. Helt forjævlig at når man utsetter for noe så traumatiserende så er det de som ikke tar grep som er de største overgriperne.
Barnevernet, fosterhjem og psykologer . De som stod på sidelinjen, men egentlig burde vørt foran meg, som et skjold.

De tillot at dette skulle fortsette i årevis. Som avfeide alt med at det bare var i mitt hode. Jeg skulle behandles for å bli «frisk» så jeg ikke sa sånne ting lenger. Skammen og smerten ingen brydde seg om , men brukte heller tiden på å skjule og bortforklare.

Et menneske som skal hjelpe deg, ansatt av staten, nektet å tro meg. Utdannet og eneste jobben dem hadde var å være et BARNEVERN. Hvor var mitt vern??

Fostermor som ansatt av de med fagbrev, som valgte å skulle ta vare på deg, begynte å hjernevaske meg isteden. Ødela alle relasjoner til min egen familie. Jeg var den syke, fantasifulle og måtte få medisiner.

Mennesker med fagbrevet i baklomma og kaffekoppen i hånden. Mens dem ser på deg, men ser deg ikke. Du er bare 9 år. Ingen rettigheter eller stemme som skal taes hensyn til. Du er et barn. Et urolig og ødelagt barn med en vanskelig start. Er helt sikkert derfor sa dem.

Barnevern og fostermor som venner. Samtalene dem trodde jeg ikke hørte.
Ordene og skammen når fostermor ringte rundt og snakket med andre om det vanskelige barnet som laget problemer for familien. Jeg satt jo bare en vegg unna og hørte nesten hvert eneste ord.

Ingen brydde seg og jeg fant raskt ut at ingen kom til å bry seg heller, så jeg lærte meg å overleve. Erfaringen ga meg den troen at fagbrev eller utdannelse betyr ikke noe om du ikke er et menneske som lytter eller ser deg … som et menneske.

For meg er siste kampen nå. Så mange år etterpå. Men jeg er ikke lenger den på 9 uten stemme.
Hva du er utdannet som betyr ikke noe for meg. Hvem du viser meg du er derimot betyr alt. Dine ord og handlinger.

Uansett vil jeg alltid huske dem… mine største overgripere.. Med fagbrevet som våpen .. med tillatelse til å feile, dømme og ikke bry seg.

-løvetannbarnet❤️

sårt som faen!

For litt over et år siden måtte jeg, igjen, ta et vanvittig vanskelig valg. Jeg måtte føle og overveie fornuft mot hjertet. Nok en gang mistet jeg noe som jeg elsket og dermed måtte la henne gå🥲

Glød valgte oss, meg, den dagen vi møtte henne. Nesen lyste og dermed navnet Glød. Hun er ei livlig liten jente med sterke meninger og så mye omsorg. I litt over 1 år hadde vi henne. Hun ble familiens lille baby. Turene, lekene og ødelagte fotballer… alt som hører med når man har en husky.

Jeg var veldig aktiv. Jeg hadde energi og tid. Var bare min mann og meg i et hus alene. På landet.
Så skjedde livet…

Først dødsfall ganger 2 i nær familie mens jeg plutselig ble fulltidsmmma igjen etter flere år uten barn boende hjemme. Deretter kjøpte vi barndomshjemmet til gubben , føre da barn nr 2 flyttet hjem. Skal sies at begge disse var over 18 år men å lære hverandre å kjenne og leve sammen er ikke bare bare etter så lang tid.

Dessverre ble mannen sykere, over på aap og mer og mer falt på meg. Jeg hadde plutselig gått fra å leie et lite hus med mann og en hund, til å ha 2 voksne barn, 335 kvadrat hus som skulle fikses og i tillegg flere operasjoner og syk mann. Jeg merket dette slet på. Følte jeg ble usikker og redd dette ville gå utover noen.

Å gå turer med min vakre Glød var viktig for meg, og 1 mil om dagen var normalt. Turer i hundeparken eller møter med naboens kjekke puddel neders i gata. Lek med pipeball og plage katten… Glød likte alle. Passet på alle.

Jeg så dette ikke ville gå i lengden. Jeg måtte ta en avgjørelse føre det gikk utover noen i det hele tatt. Jeg er bare et lite menneske med begrenset mulighet for å bruke energi. Skulle ha litt selv også.
Etter samtaler med gubben og mye tårer la vi ut annonse. Snakket med flere og vurderte.
Dette spiste meg opp.
Jeg så på hunden min med så mye sorg og skyldfølelse.
Jeg hadde vært der en gang før for mange mange år siden med mine egne barn. Føltes som jeg hadde mislykkes… igjen..

Men jeg visste også dette var eneste rette. Ikke minst for Glød og barna som alle skulle ha det dem fortjente.

Glød fikk et godt nytt hjem. Noen som var med henne hele tiden og gikk lange turer. Og katt som søster. Hun kom til en annen som trengte henne veldig også. Kontakten er holdt i etterkant og vi får bilder, videoer og til og med ha henne i en ferie.

Men savnet er der. Det er sykt sårt, selv om jeg vet hun får alt hun trenger.
Som hennes mamma gjorde jeg som den gangen før, og satte hennes behov foran egne følelser..
Uansett vil jeg alltid huske tiden, leken og alt hun ga oss. Hun lærte meg mye om meg selv og fikk meg ofte ut av de tunge stundene. ❤️

Litt småkvalm faktisk

Triggerwarning!!

Da var det gått en uke siden jeg var på tur alene og hadde noen aha-opplevelser som viste seg å være både positive og negative.
Så hvordan har siste uka egentlig vært?
For jeg fikk hvile, tenkt masse og ikke minst føle litt på å være litt bare for meg selv også. Noe jeg skrev er både vanskelig , men også noe jeg savner ofte.

Dessverre skulle jeg ønske jeg kunne si jeg hadde ny giv og ny kontroll. Problemet er jo at det man trengte pause fra er der fortsatt. Tankene og usikkerheten for det man måtte føle den dagen. Det som gjør At jeg saumfarer skapene eller ikke finner stoppknappen . Men der har jeg ikke noe å stille opp med enda, selv om jeg hver bidige dag banker opp meg selv for de «dumme « valgene mine. Sitter alltid igjen med den sinnsyke kvalmen. Både fordi magen er sprekkeferdig , og fordi jeg blir faktisk kvalm av meg selv.

Å innrømme dette er ikke så lett da det gir meg mer å døyve av følelser. Så jeg var der i dag da. Og i går. Og dagen føre der. Jeg starter bra de første 4 timene mens dagen enda ikke har tatt fra meg pågangsmotet. Jævla dystert ikke sant?
Skal love deg det er det .

Påsken, godiset flyter overalt, og dermed nok en rettferdiggjøring av å dytte på.. deppa er ordet.
Butikken er nå en fiende. Kjøleskapet og skapene. Jeg har egentlig bare lyst å kaste alt og ha et minikjøleskap .
Burde vel også bodd lenger unna et kjøpesenter ….

Men vi grilla i dag. Hele familien samlet med burgere og påskeegg.
Gutta mangler ikke noe, så mitt problem skal ikke påvirke dem på noen som helst måte.Og det er utrolig viktig for meg at familien skal leve mest mulig naturlig med dette. Målet er jo at jeg også skal komme dit.
Og det vet jeg skjer❤️

Ble jaga på dør…

En fredag som startet sinnsykt tøff ende opp som en helt annen type helg. Og det handler ikke bare om dette flotte hotellet jeg ligger på eller maten. Eller badekaret, som selvsagt er konge.
Det handler om at jeg sa ja til å ta imot noe som jeg faktisk trengte mer enn jeg turte innse.
Nemlig et avbrekk. Tid til å bare være meg uten noe man må eller skal.
Ble sendt avgårde av noen av mine nærmeste som hadde gått sammen om å få meg litt ut av huset. Er dem lei meg tro??😂

Jeg kunne skrevet mye om hva som skjedde før på dagen og bla bla bla, men dette innlegget kan heller vise hvordan helgen faktisk ble isteden.
Her kommer bildene😎

Middagen ble burger i sengen .

Buffetfrokosten på plaza glemmer du aldri

Møtte min gode venninne Ann Helen (adalsjenta)for litt etterlengtet kvalitetstid. Var det noe jeg trengte så var det masse skravling, is , lunsj på Egons og gå sålene av skoa😂

Sjekk gliset… Lenge siden..

Så takk til dere som gjorde dette mulig. Til dere som gir meg tid. Handler ikke om hvor jeg er , men hva jeg er når jeg kommer hjem igjen med litt mer energi og mer forståelse for egen helse og behov.
Plaza leverer som vanlig. Oslo viste seg fra sin beste side og påsken fikk en ny start..

God helg videre alle sammen. Husk å ta en pause. Jeg bommet litt vel der kan man si. Skal jo bare, flink pike og redd for å ikke være nok kom liksom litt i veien.
Lov å knekke, bare husk du skal en vei og det er opp❤️

Den viktigste tiden på døgnet for meg.

God morgen og god fastelaven.
Baker du denne søndagen eller gjør du som meg med ferdigkjøpte boller og visper litt krem?
Jeg feirer veldig få helligdager men prøver å ha noe som f eks fastelavensboller eller påskeegg til gutta selv om dem er store . Jeg tenker man skal lage dagene slik man ønsker selv jeg.

Morgenen er en viktig tid. Ikke bare for meg men for meg og gubben som par. Slipper ut kattene og ser nyheter føre noen andre i huset våkner. En kopp kakao eller te (kaffe er for voksne og det er vi visst ikke enda)mens vi skravler og leser litt på telefonen.

Helgen gikk veldig fort denne gangen og lurer litt på om jeg fikk så mye gjort egentlig her jeg sitter nå med håret til alle kanter. Også en liten greie morgenen brukes til for min del. Tenke over hva som skal skje og ikke skjedde. Jeg lager lister i hodet jeg sjelden rekker følge men tanken er god da…

Men denne søndagen er det ingen planer bortsett fra den obligatoriske rydde kjøkken og vaske ulltøyet til jr som skal på tur til Trysil i morgen. Vinterferie og greier så da må det jo skje litt.

-kaffeskål og god fastelaven

Dra hue ut av rævva!!!


Debatten må opp og frem..

Enkelte må få hodet ut av rævva og få seg litt oksygen… For lufta virker sinnsykt tynn der dem lever. Jeg blir flau og virkelig småuggen av å se hvordan folk behandler andre. Har vi ikke lært bedre?
Hvorfor hater du på andre syke?

La oss se litt på denne saken:

Hva skjer når mennesker med usynlige sykdommer ber om hjelp!???

Jo dem får høre dem tar penger og tid fra de «ordentlige syke».?
Hvor i verden ble det greit å sette prislapp og skala på mennesker man hverken kjenner eller er har som pasient.

Samfunnet er fullt av fordommer, hat og dette blir ikke bedre. Vi ser behovet for hjelp blant folk i alle aldre og med både fysisk/psykisk sykdom øker . Mens hjelpetiltakene minsker. Midlene er ikke der. Ikke nok personell osv osv.
Men trenger vi da virkelig enda mer problemer ?

Hva får et menneske til å fortelle et annet at dem ikke fortjener eller har behov for hjelp?
At du tar livet av andre fordi du f eks ringte ambulanse?
Nå er dette de ekstreme tilfellene men noe vi personlig har erfart.

Når man har vondt eller trenger hjelp blir man i det offentlige oppfordret til å søke hjelp. Men møtes altfor ofte at du ikke er syk nok eller dem ikke ser behovet på nåværende tidspunkt. Terskelen blir da for mange enormt høy føre dem tør søke hjelp igjen. Vi skaper en bølge av usikkerhet og følelsen av å være til bry.
Denne følelsen er ganske vanlig fra før for mennesker med kroniske lidelser og smerter.

Så har vi de som skriker høyt om hjelp selv etter mange avslag. Som snakker åpent om hvordan det er å leve med sykdommer og dermed er det snakkis blant uvitende mennesker som elsker å sette pris og verdi på andre.
Dette deler dem gladelig på forumer eller i kommentarfelt på innlegg hvor mennesker våger å være åpne.

Folk er så stygge. Sjalu og unner ingen noe med mindre dem jobber 8-16 og «bidrar» til samfunnet. Du snylter og syter. Dem kaller det å marinere seg i egen sykdom som
Visstnok er et valg!!

Jeg er glad det er mange med vett og viten som er mer enn ivrige på å vise og endre denne trenden med å shame spesielt usynlig syke!!!
Alle mennesker har verdi og fortjener hjelp når du har vondt.

Vis heller glede for de som får hjelp. Vis støtte for de som sliter. Ikke tråkk på mennesker bare fordi du har bestemt dem ikke gjør eller er slik DU mener dem skal være.

Medmenneskelighet !!!

Pleide logge av denne dagen

Dette bildet delte jeg på min snapkanal i dag…

Du må jo være glad på andre sine vegne og ikke være så negativ !!
En setning som jeg har hørt mer enn en gang mot både meg selv og andre som er åpne om hvor tøft og sårt dager som morsdag eller andre merkedager kan være.
Dette er helt på trynet!
Å påtvinge mennesker å føle glede på en dag som river hardt er rett og slett bare slemt. Man sier basic at følelsene andre har ikke er godtatt fordi dem er «negative» på en dsg man skal føle glede.
Merk deg ordet SKAL…

Jeg var selv ikke vanlig og daglig mamma. Men avstandsmamma. Jeg sa klart ifra til folk at orker ikke. Og ble møtt med en temmelig nedlatende Tone om å bite i meg for skulle jo ikke ødelegge for andre.
Jeg har feiret morsdag med andre sine barn. Alene og stengte meg inne.
Jeg har hatt det vondt!!

Hvorfor ikke anerkjenne denne dagen som begge deler? Noen savner sine nære på slike dager. Noen liker ikke feire osv osv.
Og for de som har mistet så føles det ekstra vanskelig når det skal trykkes i ansiktet uansett hvor man er.
Høres hardt ut og ja det er hardt.
Alle som føler sårt respekterer de som ikke føler det slik. Så hvorfor ikke andre veien?

Tror mange gjør som meg. Holder seg unna Facebook osv denne dagen og neste til alle innleggene er borte i mengden av nye . For heldigvis blåser det litt over… helt til neste høytid.

Uansett ønsker jeg alle den beste dagen dem kan ha denne søndagen. Lag deg en dag DU ønsker og kan takle. Ikke gjør noe bare fordi det er forventet.

-søndag

Hvorfor jeg måtte slutte å blogge

Å blogge handler for meg om å dele. Å få ut det du tenker og som faktisk skjer. Jeg er en ærlig og åpen person og dette gjenspeilet seg i innleggene.
Noen av dere vet fra før litt om min historie med barn som jeg plasserte hos familie da jeg selv ble syk. Den lange kampen for å bli frisk og få dem hjem. Om dårlige valg og ellers en turbulent tid preget av mange følelser.

Da jeg bodde på Malta i 2016-2018 startet jeg min første blogg. På engelsk. For første gang på lenge åpnet jeg opp mer rundt meg uten å føle meg dømt eller misforstått.
Dessverre da jeg flyttet tilbake til Norge og blogger på norsk ble de ærlige innleggene om angsten og følelsene som hendte meg brukt som bevis mot meg i en rettsak. Jeg tapte nesten alt pga åpenheten. Dømt utifra ordene som hjalp meg å bli bedre. Ingen spurte, bare fortalte meg jeg var jo syk. Det fortalte bloggen dem…

Dette har kneblet meg mye. Jeg har slettet 3 blogger men beholdte den engelske. Den betyr mye for meg og derfor håper jeg den skal inspirere meg tilbake dit jeg var. For det var meg på alle måter. Selv om jeg skrev om angst og tanker som var vonde betyr ikke det jeg var for syk til f eks å være mamma.
Når innleggene ble delt og printet ut som bevis på min psykiske helse følte jeg meg ordentlig kneblet. Mistet stemmen nok en gang.

Jeg merker jeg sliter nå faktisk. At å blogge er tøffere enn før. Hvorfor skal andre mennesker bruke dine ord mot deg? Åpenhet skal ikke shames men heies frem. Alle vet at å skrive er befriende og noe behandlere råder sine pasienter til.
Så nå jobber jeg hardt med å finne roen og tryggheten i å skrive. Ordene blir faktisk værende. Akkurat som dems ord ble.

I min blogg er jeg opptatt av personvern på mine nære. Spesielt gutta mine. Dem er straks alle voksne men dems historie og liv er dems eget.
Men jeg håper å kunne være åpen. Komme over de to tøffe rundene da jeg fjernet alle innleggene sist.

Alle gutta kom hjem. En etter en. Vi har måttet lære hverandre å kjenne på nytt. Følelser og glede. Litt skummelt og også sårt. Dette er noe av det som siste 2 årene har inneholdt.
Det som er siste biten nå er å leve uten det som ble gjort så mye hengende over meg.

Slutte å bli min egen verste fiende …

Takk til alle dere som leser og også deler egne opplevelser.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top